Større rom for skeive gir mer åpenhet for alle

Det skrives til det kjedsommelige om hvordan kritikken av Pride er et fast vårtegn. I løpet av mai måned ramaskrikes det – ofte fra religiøst hold - om både regnbueflagg og påstander om flagrant adferd.

Denne våren er intet unntak. Det er flaggnekt og flaggpåbud, og leserinnlegg, pressedekning og tv-debatter der det diskuteres hvor mye skeive liv kan synes eller ikke synes i offentlige rom. Det er vikarierende moralske motiver, og motiverte feiltolkninger av symboler. 

Det er også gjenopplivning av spekulative spørreundersøkelser fra fjoråret. For hva annet enn spekulativt skal man kalle et spørsmål som «Alt i alt, hva tenker du om Pride-markeringen i juni?» - der et av svaralternativene er «totalt imot markeringen». 

48 prosent svarte at de «synes det kan bli litt mye». En strøken lissepasning til reaksjonære krefter, som får skyts til å si at de nær på har folkemeningen på sin side i den såkalte kulturkrigen. 

Det ligger i spørreundersøkelsers natur at som du spør får du svar. Og de færreste av oss er glødende engasjerte i noe som helst. Majoriteten av mennesker tilhører ikke ytterkantene. Dette gjør seg også gjeldende når det kommer til å svare med positive eller negative absolutter i meningsmålinger. 

Dessuten vil selv den mest ihuga Pride-deltaker nok iblant kjenne på at det kan bli litt mye av det gode. Det er tross alt ganske mange arrangementer som skal besøkes i løpet av det som for blant annet Oslo og Bergens del går over ei hel uke. Men selv en langhelg på bygdepridene kan jo kjennes på kroppen. Som seg jo også hør og bør. 

Løfter man blikket ut over landets grenser får man daglige påminnelser om at rettighetene ikke er gitt, ikke er noe bestandig i møte med livsbegrensende krefter. 

Om man derimot ser innover kan man finne at begrensningene også kan bli internaliserte. Hvorfor ellers er så få idrettspersonligheter generelt og mannlige fotballspillere spesielt fraværende når man etterspør skeive forbilder? 

Mye tyder på at det er den enkeltes (tidvis velbegrunnede) frykt som kommer i veien for å leve som hele seg. En redsel som det hevdes i et intervju i den siste utgaven av Blikk at forsterkes av at spillere venter til karrieren er over med å komme ut. Noe annet vil være for stor risiko, potensielt by på for mye ytre motstand. 

Indre motstand kan ha flere former og utløp, slik det vises i Pia Edvardsens roman «En velskapt pike». Den handler om nå forbudt konverteringsterapi. I både intervju med Blikk og i romanen forteller hun om hvordan hun søkte hjelp for å bli en annen enn den hun var. Noe hun fortsatt sliter med senskadene av. 

Selvskadingen var ikke påført i religiøs sammenheng. Det var en psykiater som stod for ugjerningen. En påminnelse om at selv om det som oftest er religiøse som roper høyest om å holde seg innenfor normen, er ikke livssynssamfunn alene om å skulle regulere livsførsel de fleste streite tar som sin selvfølgelige rett. 

Rommene for livsutfoldelse snevres ytterligere for dem med flere minoritetsmarkører. Noe som gjør behovet for et tredje rom, som for eksempel Baba Bar, større. I det lille lokalet i Oslo er det åpent for alle som selv er åpne for at ingen er som alle andre. Slike steder gir håp om at noe tross alt også går riktig vei, når man rammes av mismot i møte med alt reaksjonært rabalder. 

Dessuten kan det være nyttig å minne seg selv på at selv om det er mye som har skjedd siden 1948, da skeive først organiserte seg som samlet politisk aktør her til lands, så har motkreftene mange hundre års erfaring med undertrykkelse å trekke på i sine angrep på våre rettigheter.

Om det er noen som er mestre i sneversynt agitasjon er det konservative miljøer. Kunsten å gjøre underkastelse til synonym for frihet, likeså. Riktignok finnes det seksuelle praksiser hvor nettopp underkastelse kan være givende, men for de fleste andre forhold i livet er det sjelden et gode. 

Godt er det imidlertid at det er mulig å gjennomskue dem som debatterer under falskt flagg om at skeive er samfunnets syndebukker. Ser man nærmere etter er det sjelden bare skeive de reaksjonære vil begrense, det er alle som ikke befinner seg innenfor «den rette fold». Frihet for skeive blir dermed også en kamp for et friere samfunn, for alle. 

Pride – er – og skal være, politisk potent. Så vær frimodig. Vær deg selv. Som alle andre også bør få være det. Med hvem de vil, om det er for natten, resten av livet, eller noe midt i mellom.

God Pride!