Film

Lesbisk kjærlighet i døden

Filmen «Håndtering av udøde» følger tre familier i Oslo en dag de døde vender tilbake. Et av parene var ikke med i boken filmen bygger på. – Jeg hadde lyst til at det skulle være to damer, sier regissør Thea Hvistendahl.

– I boken var det en liten notis om en mann som forskanset seg for politiet og senere skjøt seg selv og sin kone. Det var tatt med og bygget ut manuset, og jeg hadde veldig lyst til å gjøre det til to damer i stedet, sier Thea Hvistendahl til Blikk.
– I boken var det en liten notis om en mann som forskanset seg for politiet og senere skjøt seg selv og sin kone. Det var tatt med og bygget ut manuset, og jeg hadde veldig lyst til å gjøre det til to damer i stedet, sier Thea Hvistendahl til Blikk.
Publisert Sist oppdatert

I filmatiseringen av den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvists roman «Håndteringen av udøde» er handlingen flyttet til Oslo, og filmen har også fått norsk regissør, i spillefilmdebutant Thea Hvistendahl.

Her møter vi tre familier som nylig har mistet en kjær. En natt, midt i sorgprosessen, vender så plutselig de døde tilbake, om ikke til livet så til de levende.

Hvistendahl arvet manuset, opprinnelig skrevet av forfatteren, fra et tidligere strandet filmprosjekt. En av de vesentlige endringene hun har gjort var å introdusere et eldre, lesbisk ektepar.

– I boken var det en liten notis om en mann som forskanset seg for politiet og senere skjøt seg selv og sin kone. Det var tatt med og bygget ut manuset, og jeg hadde veldig lyst til å gjøre det til to damer i stedet, sier Hvistendahl til Blikk.

Noe av årsaken til dette forklarer hun med at det er lite dialog i filmen. Da blir det heller ikke plass til å utbrodere forhistorier, eller gå særlig dypt inn i hver av de tre fortellingene som utgjør filmen.

– Jeg hadde også lyst til at det skulle være variasjon mellom de tre familiene. Når man får to damer så kan man se mye mer for seg hva de kan ha gått gjennom når de ble sammen. Det syntes jeg var spennende.

Viktig med representasjon

Hvorfor det ble to damer, og for eksempel ikke to menn, forklarer hun med at det er lettere for henne, som kvinne, å heller velge dameportretter.

– Det er jo ikke for mange skeive karakterer i norsk film. Var det viktig for deg at det skulle være skeive med?

– Ja. Når du følger tre familier i en sånn film, så synes jeg det var viktig å få inn mer representasjon enn det som originalt var der.

– Man blir jo litt engstelig for at det blir litt åpenbart at det handler om representasjon. Jeg tror mange kan være redde for å ta i noe de kanskje ikke kjenner, men det handler om jo bare om kjærlighet og mennesker.

Hun understreker at det tross tvilen rundt det åpenbare ikke var noe hun vurderte å fire på. Men samtidig, legger hun til, så stiller hun selvsagt spørsmål til alle valg hun tar underveis.

– Gjorde du noe annerledes for å utvikle disse karakterene?

– Nei, eller alle karakterer er jo forskjellige. Nå er jeg jo heterofil selv, men kjærlighet er jo kjærlighet, tenker jeg.

Bente Børsum i «Håndteringen av udøde».
Bente Børsum i «Håndteringen av udøde».

Naturens gang

Damene, som forblir uten navn gjennom filmen, heter i manuset Tora og Elisabeth, spilt av henholdsvis Bente Børsum og Olga Damani.

– Deres fortelling er den som har mest ren kjærlighet. Men det handler også om naturens gang. Man blir gammel og dør. Tora er alene så for henne dreier det seg om et siste øyeblikk med sin kjære før hun blir borte. Derfor blir også denne historien annerledes.

– De andre historiene handler mer om vanskelighetene med å kommunisere sorg med sine nærmeste.

Lenge var det imidlertid ikke slik at paret skulle være helt alene gjennom filmen. Men Hvistendahl fant ikke at versjoner der det kom folk på døren eller truet dem ga noe til helheten.

En kjærlighetserklæring

– Det går jo gjerne ikke bra med skeive i denne formen for sjangerfilm, altså skrekkfilm. Har du noen tanker om det?

– Det har jeg ikke tenkt så mye over. Jeg pleier ikke så se mye skrekkfilm. Men det går jo også bra med dem, tenker jeg. Det er i hvert fall ingen andre som dreper dem. De dør sammen, og det er jo en litt vakrere død.

– I filmen er det litt underfortalt. Men Tora tar jo livet sitt fordi hun ikke orker leve med skallet av Elisabeth. Og det er jo på en måte den ultimate kjærlighetserklæringen å få leve videre sammen i døden.

Det finnes innspilte scener der kjærtegn leder til kun et spist øre. En slags desperat kjærlighetserklæring i frustrasjon over å ikke lenger være seg selv. Men det ble for utydelig for filmen.

– Man så det så dårlig at hun måtte spise litt til.

For Hvistendahl spiser den udøde uansett sin kjære av instinkt, ikke fordi hun er sint eller har lyst på kjøtt.

At anmeldelser i etterkant og øvrig filmomtale ikke har viet like mye oppmerksomhet til det lesbiske paret som rollene spilt av Anders Danielsen Lie og Renate Reinsve tror hun ikke skyldes at karakterene er skeive. Derimot tror hun det handler om nevnte skuespilleres stjernestatus.

– For mange har fortalt meg at dette paret er deres favorittfortelling i filmen.

«Håndteringen av udøde« ble vist under den prestisjetunge Sundance festivalen i USA og var åpningsfilm under filmfestivalen i Gøteborg i slutten av januar. Filmen har norsk premiere 9. februar.

 

 

Powered by Labrador CMS