Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

Det fins mange mennesker med underlige meninger om hva terminologien «biologisk kjønn» betyr. Disse meningene dannes ofte på grunnlag av naturfagtimene de deltok i på barneskolen en gang i forrige århundre.

Utfordringen er at naturfag for små barn begynner med å presentere svært overfladisk informasjon, der virkeligheten overforenkles slik at dette vil kunne gi mening på et aldersadekvat nivå.

Deretter, som med all annen kunnskapsformidling, vil informasjonen bli mer kompleks og nyansert jo mer man setter seg inn i fagstoffet.

Ifølge Graugaard et al har vi mennesker syv biologiske kjønnsmarkører hver før fødsel. Vi har et kromosomkjønn, et genkjønn, et kjønnskjertelkjønn, et hormonkjønn, et reseptorkjønn, et kjønnsorgankjønn, og et hjernekjønn.

Her er mulighetene for variasjoner store, og man kan også ha mosaikktilstander som øker det biologiske kjønnsmangfoldet vårt ytterligere.

Mange går gjennom deler av - eller hele - livet uten å vite at de ikke passer inn i barneskoleutgaven av biologisk kjønn.

Når en baby blir født, foretas en observasjon av ytre kjønnskarakteristika, vårt ytre kjønnsorgankjønn, og man tildeles et fødselskjønn på grunnlag av observasjonen.

I Norge har vi kun to juridiske mulige kategorier; jente/kvinne eller gutt/mann. Dersom man vurderer at du ikke helt passer inn i noen av kategoriene blir du plassert ut fra «nært nok»-prinsippet så raskt som mulig.

Høres kategoriene kjente ut?

Det er disse to du lærte om i naturfag på 1900-tallet som «kjønn».

Ditt fødselskjønn sier ikke nødvendigvis så mye om verken summen av dine biologiske kjønn eller din kjønnsidentitet, den er kun en formell vurdering av hvilken bokstav du skal ha i dine ID-dokumenter, ut fra hvordan tissen din så ut når du ble født.

Et godt eksempel på at fødselskjønn ikke sier så mye om biologisk kjønn er at man kan se at transpersoner har et hjernekjønn som er nærmere kjønnsidentiteten de har enn det juridiske fødselskjønnet de har fått tildelt.

Fødselskjønnene representerer de to mest utbredte kjønnsidentitetene vi har i arten vår; kvinne og mann. Disse to kategoriene er imidlertid ikke biologiske, men sosialt konstruerte fenomener en del mennesker ofte feilaktig reduserer ned til «kan befruktes» og «kan befrukte» - som mest av alt gir assosiasjoner til menneskesynet man har i tv-serien «The Handmaid's Tale».

Man ser ofte en del bruke nettopp kromosomkjønnet i den «biologiske» debatten med argumentet at «kun XX kan være kvinner da kun de kan føde». Dette faller på sin egen urimelighet da XY-kvinner også kan føde barn.

Hvis fødselskjønn stemmer overens med kjønnsidentitet, er man det som kalles ciskjønnet, dette senker risikoen for å bli utsatt for marginaliseringsprosesser på grunnlag av kjønnsidentitet.

Men en del kjønnskritikere blir fornærmet av å bli kalt cis.

Dette blir litt som å bli fornærmet over å bli kalt norsk som norsk, fordi det tilsier at det fins mennesker i andre land.

Min fantastiske transhjerne gjør ikke din cishjerne mindre fantastisk.

Dersom fødselskjønn ikke stemmer overens med kjønnsidentitet, hører man ofte til under transparaplyen; som rommer et imponerende kjønnsmangfold.

I tillegg fins det en del som når de når puberteten eller ønsker å få barn, får tilgang til ny kunnskap om egen kropp som tilsier at tildelt kjønn ved fødsel ble halv- eller helbom fra offentlig helsevesens side.

Dette sier fremdeles ingenting om deres kjønnsidentitet, men kan bidra til å justere på en eller flere av de syv biologiske kjønnskategoriene ovenfor.

Nå sitter du kanskje der og fyrer deg opp mens du tenker «nei! Biologien sier at det bare fins to kjønn!».

Biologien har aldri sagt dette.

Til og med Bibelen åpner for at det fins flere enn to kjønn – og når selv erkekonservative mennesker på begynnelsen av tidsregningen vår kunne være enige i at vi har et kjønnsmangfold som rommer mer enn Adam og Eva skulle det bare mangle at vi klarer å gjøre det samme.

I hverdagen vår er det kjønnsidentiteten vår som har noe å si, og det er den folk flest forholder seg til, selv de som ikke tror at de gjør det.

Dette kan man eksempelvis se hver gang en kjønnskritiker bommer på fødselskjønnet til den de ønsker å feilkjønne og dermed ender opp som utilsiktet alliert i å bekrefte deres kjønnsidentitet.

Biologisk kjønn er et tema når det handler om medisinsk oppfølging, for eksempel ved utfordringer man kan oppleve med kjønnskjertelkjønn, da kan man snakke om hvilket eller hvilke av de syv kategoriene ovenfor uten å menneskeliggjøre disse med sin egen kjønnsidentitet.

Det er uvanlig å snakke om «mannlige tær» eller «kvinnelige fingre» for å kunne behandle en person, det er derfor ingen grunn til å snakke om «mannlig» og «kvinnelig» anatomi – vi bør heller konsentrere oss om den enkelte kroppsdelen.

Er det en penis som skal undersøkes, trenger ikke den en kjønnsidentitet for at helsepersonell skal klare å kjenne den igjen.

Er det en vagina eller vulva, får vi håpe at det vil være mulig for de fleste innenfor helsestanden å forstå hva det er de ser på til tross for skeivfordelte forskningsmidler fra tidenes morgen på feltet.