Musikk

Rathew feirer EP-slipp på platebutikken Tiger

Trioen vil servere skeiv dada-pønk, svart kaffe, piroger og EP-karaoke. – Vi vil at folk skal bli forvirra, men hekta.

– Det er gay as fuck. Du skal settes ut, men det er ikke sjokk for sjokkeffektens skyld, sier Rathew, som her nettopp har spilt inn musikkvideo i platebutikken Tigers lokaler. (f.v.) Andreas Thingstad, Wiktoria Krystyna Szmigiel, Samuel Dalheim.
– Det er gay as fuck. Du skal settes ut, men det er ikke sjokk for sjokkeffektens skyld, sier Rathew, som her nettopp har spilt inn musikkvideo i platebutikken Tigers lokaler. (f.v.) Andreas Thingstad, Wiktoria Krystyna Szmigiel, Samuel Dalheim.
Publisert

Det skeive, anarkistiske dada-pønkbandet Rathew slipper fredag sin første EP «Rat City». Dette feires med en såkalt takeover av platebutikken Tiger, men veien frem mot slippet har ikke vært uten humper.

– Vi lagde en demo-EP for noen år siden, som vi syntes var veldig bra. Det var det ikke så mange andre som syntes, sier bassist og produsent, Samuel Dalheim til Blikk.

De tok imidlertid vare på sine egne favoritter derfra. Disse har fått ny drakt. I tillegg har de jo laget helt nye låter underveis.

– «Rat City» fanger Ratthew-essensen veldig bra, sier vokalist Wiktoria Krystyna Szmigiel, som forklarer essensen slik:

– Det er gay as fuck. Du skal settes ut, men det er ikke sjokk for sjokkeffektens skyld. Men det vi liker, og tiltrekkes av, noe som på mange måter er det vi er, det oppfatter mange litt frastøtende. Det handler om vår identitet, vår historie og hvilket uttrykk det får i musikken.

Pusher grenser

Szmigiel understreker at det de gjør, både i studio og på scenen, faller helt naturlig for dem.

– Vi kan lage en fin poplåt. Men så legger vi på litt til, og da blir det en typisk Ratthew-låt med mye rart.

– Rent musikalsk pusher vi noen grenser jeg føler ikke pushes så mye i Norge. Mange holder seg til den oppskriften som funker. Vi ønsker å skape noe som får deg til å føle det du trenger føle på.

Aggressiv camp

Dalheim mener at uttrykket også henger sammen med det miljøet de er en del av. Undergrunnen har blitt mer åpen for liknende uttrykk etter at de flyttet til Oslo.

– Når du tenker på skeiv musikk tenker du ikke nødvendigvis på det bråket vi holder på med. Vi føler vi fanger to sider av den skeive musikken: det sinte, aggressive, og camp. Sånt for dem som liker pynte seg og gå på klubb, sier Dalheim.

Tekstene handler ofte om de kaller tull. Som det å kjøpe for mye ost når den er på salg, som i singelen «Cheeseweek».

– Poenget med camp er at du skal ha dårlig smak med vilje. Vi gjør det tullete og teit med vilje. Det skal ikke være så pretensiøst, begynner Dalheim.

– Men det er ikke performativ heller. Det er oss, legger Szmigiel til.

Synlig skeive på scenen

Ratthew begynte som en duo med Szmigiel og Dalheim i Narvik. Med fem kroner og en drøm i lomma flytta de til Oslo, hvor de møtte tredjemann, gitarist Andreas Thingstad, opprinnelig fra Tromsø. Sistnevnte er gruppas eneste streite medlem. Szmigiel er bifil, og Dalheim er transmaskulin og ikke-binær.

– Men det er så mye skeivhet her at det kommer ikke Andreas unna, hehe, sier Dalheim.

Å være så åpent skeive som de er på scenen var imidlertid ikke gitt.

– Siden jeg er trans synes jeg det var litt vanskelig å identifisere meg med å være synlig skeiv sånn. Jeg ville ikke at folk skulle tenke at jeg kun var trans, og at musikeren kommer i tillegg.

Frie antrekk

Vendepunktet kom under konserten de holdt på Blå under Bylarm i høst.

– Det var så ufattelig varmt på den scenen at jeg bare måtte ta av meg. Og jeg har arr. Det var ikke ment at det skulle bli et statement. Men folk som skjønner, og kjenner igjen, har relatert veldig til det.

– Det har heller ikke noe å si hvem av oss som har på oss skjørt eller støttestrømper. Det handler om dagsformen. Det at vi gjør som vi vil er et biprodukt av produksjonen vår, mener Dalheim.

For Szmigiel er det synlig skeive enda mer en selvfølge. Dette selv om det å være Ratthew på scenen kjennes litt som å være i drag.

– Jeg kommer opprinnelig fra Polen, har katolsk familie. Jeg har slite veldig med min seksualitet. Etter hvert har det blitt en naturlig del av å pushe skeivheten. Samtidig er jo ikke sceneantrekkene noe statement, for vi ser jo tilnærma like ut om vi skal på fest, sier Szmigiel.

Dristig tull

Å spille har hjulpet dem til å lege noen sår. Det terapeutiske kommer imidlertid ikke frem i tekstene. Dalheim synes det snarere kommer frem i musikken.

– Jeg får frem mye energi gjennom å tulle. Men hadde vi vært et grind-core band så hadde jeg kanskje fått ut mer. Så det handler nok mer om å heles.

EP-en er naturlig nok mindre utagerende enn det å oppleve Ratthew live.

– Jeg vil at folk skal bli forvirra, men hekta. At de ikke skal klare å legge den fra seg, håper Dalheim.

Thingstad legger til at de strekker strikken for hva som er pønk. Tøyer grensene og er dristige.

Dristig kan det også bli for den som vil være med å synge når bandet holder EP-karaoke på slippfesten på Tiger, samme dag som Ep-en slippes. Det vil i tillegg bli servert piroger og svart kaffe.

– Vi kan kanskje virka stressa og utilnærmelige. Det skjønner jeg jo, ettersom vi med sminke kanskje ikke ser så hyggelige ut. Men vi er søte og snille. Vi bare ser litt ekstreme ut. Så folk må veldig gjerne komme hilse på, sier Dalheim.

 

 

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS