Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

 Lesbiske har på alle mulige måter bidratt med både skjerp og støkk for at Norge er et fritt, liberalt samfunn uavhengig av hvem du elsker.

Ingen kan glemme den kompromissløse homo-aktivisten Kim Friele som kjempet for å avskaffe § 213 som forbød mannlig homoseksualitet og som kjempet utrettelig i et vakkert liv for at vi alle skulle få oppleve kjærligheten uten skam.

Historien vår fylles av flotte lesbiske kvinner som har blitt folkekjære navn som kjendis Christine Koht, håndballstjernene Gro og Anja Hammerseng-Edin, forfatter Anne Holt, redaktør Anne Aasheim, og verdens første åpent lesbiske parlamentariker Wenche Lowzow med mange flere.

I tillegg så nevner historien mange kvinner som trolig var lesbiske, men som vi grunnet tiden de levde ikke kan få bekreftet at dette var tilfelle, slik som fotografene Marie Høeg og Bolette Berg, skipsrederne Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs, billedhugger Ambrosia Tønnesen, komponist Pauline Hall, zoolog Ida Wedel Jarlsberg og legene Kristine Munch og Louise Isachsen.

Det er med andre ord mange å takke og mye å feire. Det betyr ikke at alt er som det skal eller bør være. Vi mangler fortsatt mye kunnskap om lesbiske kvinners levevilkår og helse.

Det lille vi vet tilsier at lesber har det tøffere psykisk og at man opplever mer diskriminering enn sine heterofile søstre.

Forskning på kvinnehelse er generelt dårlig, men for lesbiske kvinner har man ved forskning på levekår også sett at flere har nedsatt funksjonsevne som følge av psykiske plager. Altså er det en høyere sannsynlighet for å bli ufør grunnet psykiske plager som lesbisk kvinne enn som heterofil kvinne.

Det er på høy tid at vi setter inn forskningsressurser som kan gi et godt kunnskapsgrunnlag for å møte de utfordringer som kvinner som elsker kvinner møter gjennom livet.

Vi må også fortsatt øke forståelsen for lesbiske kvinners helse, spesielt blant helsearbeidere.

Det er påfallende at man gjennom historiske arkiver har sett at det i domstoler har blitt sett på som unødvendig å inkludere kvinner i §213, ikke fordi man mente det ikke var like ille om to kvinner som to menn var sammen, men fordi man kunne ikke forstå at det var mulig med et seksuelt forhold uten en mann. Denne tanken er dessverre i stor grad fortsatt aktiv i dag.

Mange lesbiske kvinner opplever at seksuell helse for kvinner som har sex med kvinner nærmest ikke blir nevnt, og selv kvinner som er åpne med sine leger om sin seksuelle legning vil kunne oppleve at de ikke blir forstått når det kommer hvilke plager man faktisk kan ha.

Vi bør også ta til oss at for lesbiske kvinner blir det stadig vanskeligere å møte sine medsøstre. Lesbiske møtesteder har forsvunnet igjennom årene, og mange opplever sjikane og hets ved å vise seg offentlige og kvier derfor for dette.

I Oslo har det tidligere vært lesbiske klubber og barer, men ingen av dem eksisterer lenger. Andre møteplasser for lesbiske opplever at det er vanskeligere å få støtte for å drives enn for enkelte andre LHBT-grupper.

Lesbiske blir ofte usynlige, og har vært det også historisk sett. Det er en historie vi bør snu. La oss markere og feire det flotte mangfold og bidrag lesbiske kvinner gir vårt samfunn.