Siri Kvalheim

EN GRYTIDLIG fredag morgen og fremdeles nummen i sjelen av den vonde beskjeden fra Kim Friele, satt jeg på flytoget på vei til din begravelse i Bergen og skrev dette minneordet.

Bilder fra flere tiårs kampfellesskap for rettferdighet har de siste dagene fart gjennom hodet. Den raspende, intense bergensdialekten din har snakket til meg gang på gang, slik jeg husker ordene dine så tydelige: «Tom, eg tror ikkje eg blir så gammel». Du skulle altså få rett. Igjen.

Du hadde ofte rett, Siri. Du var på mange måter «ur-lesba» vår, du. Din magefølelse i et homopolitisk spørsmål ga et sikkert tegn på hvordan mange lesber og homser ville tenke, slik ting fortonte seg for oss i de harde stridsårene, kanskje særlig på nittitallet.

Din ånd var å samle folk rundt de viktigste kravene; ekteskapslovgivning, adopsjon, inseminasjon. Like mye ville du samle ulike grupper av oss rundt både sosiale og politiske aktiviteter, fellesskap og tilbud til unge, mange ensomme og til alle oss andre.

I NÆR TI ÅR var du leder og glødende inspirator og drivkraft i oslostyret av det vi i dag kaller FRI (DNF-48/LLH). Du spilte en viktig rolle som initiativtaker til TIN-kafeen (Ta i mot nye) i Oslo, et tilbud til dem som var på vei ut av «skapet» og ei viktig varmestue for dem som trengte vår støtte og fellesskap i en noen ganger vond prosess.

Håndballagene Raballder og Afrodite, musikkselskapet Fri Utblåsing, idrettsgruppen Andpusten, med blant annet Klatregruppen, var alle barn av ditt engasjement for å skape sosiale fellesskap. Du stilte deg i spissen for mange arrangementer. Euro-Fun-cup, en europeisk håndball-cup for lesber, startet du i 1989 og arrangerte sammen med andre lesbiske i nær ti år. Du ledet homodagene i to år og du var leder av Metropol-styret i ett år.

Du dyrket det sosiale og politiske fellesskapet, men du var likevel aldri redd for den nødvendige striden. Syntes du ting gikk for tregt i LLHs nasjonale ledelse, unge ble for dårlig prioritert, ditt kjære Arbeiderparti ble for sløvt og døvt, da nølte du ikke med å slå i bordet.

Som i 2002 da du truet med å legge ned nettverket for homofile og lesbiske i partiet fordi du mente partiet solgte våre interesser i politisk hestehandel, eller sovnet på vakt straks de fikk makten. Jeg husker godt tiden etter 1999, da jeg var ferdig med Blikk og vi jobbet sammen i Aps homonettverk og du, Kim og jeg i en periode samlet en liten «hurpegjeng» fra regjering og Storting rundt spisestuebordet hjemme for å kaste noen små granater inn i den politiske prosessen.

De våknet etterhvert, Siri.

DU SKJELTE ALDRI til egen karriere, «taktiske» eller personlige interesser. Du sa hva du mente. En kunne være trygg på Siri. Det var også helt greit å være uenig med deg. Jeg husker du og jeg på nittitallet ble rykende uenige om bifiles plass i homobevegelsen. Du ville heve terskelen, jeg ville ønske bifile hjertelig velkomne. Vi var intenst uenige.

Men med deg hadde den gamle frasen om å kunne ta en heftig diskusjon på kammerset og etterpå gå ut og dele en øl sammen, et virkelig innhold. Vennskapet med deg forsvant aldri.

Så du vil savnes i mange, mange år, Siri. Og det er mange tusen der ute som ikke er klar over at ditt engasjement er en viktig årsak til at de fant kulturelle og idrettslige aktiviteter og trygge omgivelser, da de skulle finne ut av egen seksualitet og kjærlighet.

Det tynnes i våre rekker, kanskje særlig siste året. Asbjørn, Per, Calle og nå Siri er blant dem jeg personlig føler tapet av. Visste jeg ikke bedre, ville jeg trodd et homo-opprør var under oppseiling et annet sted enn på jorden, og noen trenges til å blåse i basunen. Det klarer Siri helt fint.

Vi hadde ennå trengt deg blant oss i mange flere år. Jeg er ikke i tvil om at kalde vinder igjen vil føles.

BISETTELSEN I ST. MARKUS kirke og samlingen etter med taler fra familie, venner og homobevegelsen, ble like ærlig og ekte som jeg opplevde deg. Kirken var henimot fullsatt, og det gikk opp for meg hvor enormt mange som ville ha deltatt i Oslo.

Engasjementet ditt rørte ved svært mange, og du eier en helt særegen respekt fra oss homsene. Ikke minst for din helhjertede støtte til Virusgruppas arbeid, da vi sloss for å berge livet. Mange husker ennå da du sminket og kledt opp under en av showkveldene i opprømt glede utbrøt fra scenen: «Tenk at også eg en dag skulle bli dræget opp!»

Takk for din uegennyttige innsats gjennom så mange tiår, kjære, gode Siri.