«Hvorfor Pride bør forbli i barnehager og skoler»

Nå er det snart 1 år siden jeg med vantro leste det som hadde skjedd i Oslo natt til 25. juni.

Jeg kunne ikke fatte og begripe at noe slikt kunne skje her i Norge, i det som vi liker å kalle den moderne tid. Dagen som skulle bli en festdag for det skeive miljøet, og alle vi som står i ring rundt det. En dag hvor man feirer åpenhet, frihet og retten til å være seg selv, og ikke minst retten til å elske akkurat den man selv ønsker, uten å føle på frykt for å bli trakassert, utsatt for vold, eller i verste fall drept.

En grunnmur

Om det var noe som virkelig ble helt tydelig for meg etter hendelsen ved C.J. Hambros Plass og London Pub, var det at denne kampen dessverre ikke er over. I tiden rett etter fjorårets terrorangrep i Oslo, ble det observert flere mindre angrep på ulike markeringer av Pride. Om vi fortsatt ønsker å ta avstand fra denne negative holdningen, hvor bør vi begynne?

Jo, i nettopp barnehager og skoler. Enhver mening, positiv eller negativ, har potensiale til å spre seg, vokse seg større og etter hvert bli en grunnmur i hvert enkelt individ. Om vi ønsker at kommende generasjoner skal være med på å skape et varmt og inkluderende samfunn, må de tidlig i livet både få se og selv oppleve at de som føler seg litt utenfor, også skal få sin plass.

Må tåle annerledesehet

Pride handler ikke utelukkende om seksuelle preferanser og nærliggende temaer, og det er heller ikke der fokuset ligger når det nå markeres i barnehager og skoler. Her handler det først og fremst om å vise at man som medmenneske skal tåle annerledeshet, og at det som kanskje er fremmed, ikke nødvendigvis er farlig. Får man først en bevisst og sunn holdning til én av våre sårbare grupper, kan det føre til økt aksept når barnet senere i livet møter andre grupper på ulike arenaer, som kanskje heller ikke tilhører majoritetsbefolkningen.

Det har alltid vært grupper av mennesker og enkeltindivider, som har følt et sterkt behov for å vise sin motstand til de som lever et liv litt utenfor normen. Dersom vi nå bestemmer oss for å jekke ned markeringen av Pride, frykter jeg at disse gruppene kommer til å bli enda større og sterkere. Vi er nå så vidt i gang med årets markering, og det har allerede vært flere saker i nyhetsbildet som har vist at enkelte blant oss, tenker at det er greit å trakassere denne gruppen. Hva gjør slike handlinger med de som skal løftes frem? Jo, av frykt begynner de å gå i skjul igjen. Er det virkelig et slikt samfunn vi ønsker oss? Det er en utopi å tro at vi alle til slutt skal gå hånd i hånd, men vi bør gjøre det vi kan for de som føler seg annerledes, slik at veien de går på, føles trygg nok til at de kan få lov til å leve det livet de aller helst vil.

Fargelegge skolehverdagen

Vi lever i en verden hvor holdninger og verdier vandrer fra generasjon til generasjon. Er det vi voksne som skal bestemme hvordan barna våre skal leve, ved å skåne dem for hvor nyansert virkeligheten faktisk er? Nå som skoler og barnehager er med på å markere Pride ved å heise regnbueflagget og male skolegården i regnbuens farger, går vi i front med et godt eksempel, og gir dem friheten til selv å finne ut av hvor de hører hjemme.

Å fargelegge skolehverdagen en hel måned, betyr ikke at de minste skal verves inn i et bestemt miljø, men at de skal lære at det ikke er noen skam i å tilhøre verken det homofile miljøet, eller et hvilket som helst annet miljø innenfor lhbtq+.

Om vi faktisk skal stå opp for barna våre, skal vi fortsette å vise dem mangfold.