HIV

I år er det 40 år siden den første personen fikk diagnosen aids her i landet. Det er også 35 år siden HivNorge (tidligere Pluss) ble stiftet. Både Jens Harald Eliassen (t.h.) og Ole Christian Pedersen har jobbet som frivillige i organisasjonen.
I år er det 40 år siden den første personen fikk diagnosen aids her i landet. Det er også 35 år siden HivNorge (tidligere Pluss) ble stiftet. Både Jens Harald Eliassen (t.h.) og Ole Christian Pedersen har jobbet som frivillige i organisasjonen.

’’ Er du ikke dau, ennå?

En hel generasjon skiller Jens Harald Eliassen (68) og Ole Christian Pedersen (33), men begge etterlyser de det samme; flere åpne hivpositive. – Jo flere ansikter diagnosen får, jo lettere vil det bli for folk å akseptere hiv som en hvilken som helst annen kronisk sykdom.

Publisert Sist oppdatert

I ÅR ER DET 40 år siden den første hivdiagnosen her i landet ble stilt av overlege Stig Frøland ved Rikshospitalet i Oslo. Før 1983 var omme, hadde Norge også fått sitt første aids-offer. Omtrent samtidig ble Jens Harald Eliassen smittet på den andre siden av Atlanterhavet.

– Jeg hadde oppholdt meg i New York i et års tid, og gjorde karriere som klesdesigner og levde virkelig drømmen da vi begynte å snakke med hverandre om «homsepesten», denne nye sykdommen som så ut til å ramme homofile, forteller Eliassen.

Ole Christian Pedersen (33)

Bor: Oslo

Kommer fra: Valdres

Sivil status: Singel

Gjør: Butikkmedarbeider hos Duo Shop og dragartist hos House of Divas

Han er lykkelig over at han aldri ble en del av dødsstatistikken, men han har mistet et utall nære venner og bekjente, og har selv vært på nippet til å stryke med ved to anledninger. Han har vært diagnostisert med aids, og han har følt stigmatiseringen på kroppen, men mest blant «sine egne».

«Er du ikke dau, ennå?», fikk han høre på London Pub, hvor han også ble dytta ned fra en barkrakk en gang på midten av 90-tallet.

Jens Harald Eliassen (68)

Bor: Oslo

Kommer fra: Drøbak

Sivil status: Separert

Gjør: Motedesigner/pensjonist

– Å stå åpent frem i media den gangen hadde sin pris. Jeg følte meg frosset ut av de jeg behøvde mest støtte fra, forteller Eliassen.

Ekstremt stort skille

27 år gammel i 2017, ble også Ole Christian Pedersen smittet, men med utsikter for et langt og lykkelig liv. Det er tross alt tjue år siden hivdiagnosen gikk fra å være en dødsdom til å bli en kronisk sykdom. Hivpositive på behandling tar i dag en tablett per dag, går til legekontroll en gang i året, og viktigst av alt; hivpositive på behandling kan ikke lenger smitte andre.

– Så nå er alt bare fryd og gammen? 

– Det er mye skam og fremdeles en lang vei å gå, sier Eliassen.

– Men det er likevel et ekstremt stort skille mellom før og etter de effektive medisinene. Før så jeg på meg selv som en potensiell morder, og jeg har vært livredd for å smitte min ektemann. 

I perioden 1983 til 1996 krevde aids nærmere 500 ofre i Norge. Det tok derfor tid før det gikk opp for Eliassen at de nye medisinene gjorde ham smittefri.

– Min hivlege på Ullevål sykehus fortalte meg ingenting, og mange har nok opplevd at de ikke har fått den informasjonen de burde hatt krav på. Men legen mente at denne kunnskapen kunne føre til at vi sluttet å bruke kondom. Min mann og jeg gjorde det, jeg droppet legen og fikk meg en ny i stedet, sier Eliassen, og forteller at hans ektemann gjennom 23 år fremdeles er smittefri.

Dyrekjøpt befrielse

Ekteskapet hans er imidlertid i ferd med å bli historie, og de har tatt ut separasjon. I en pause i forholdet for en tid tilbake hadde Eliassen et sidesprang med en mann i India.

– Jeg fortalte ham ikke at jeg er hivpositiv. Siden jeg ikke lenger er smittsom, ser jeg ingen grunn til det, og det har vært en fantastisk befrielse.

Men i oktober fikk han plutselig en telefon. På nettet hadde hans indiske venn lest seg til at Eliassen var hivpositiv. 

Jens Harald Eliassen har levd et aktivt liv som motedesigner i New York der han ble smittet i 1983. Etter at han kom hjem til Norge i 1994, har han blant annet vært kleskonsulent i NRK, og frivillig og styreleder i HivNorge.
Jens Harald Eliassen har levd et aktivt liv som motedesigner i New York der han ble smittet i 1983. Etter at han kom hjem til Norge i 1994, har han blant annet vært kleskonsulent i NRK, og frivillig og styreleder i HivNorge.

– Han fikk angst og var livredd for at han nå også kunne være smittet, men jeg klarte å berolige ham. I India kunne han faktisk ha politianmeldt meg, og da hadde jo dette blitt en helt annen historie, sier Eliassen.

– Det tankevekkende er at min dyrekjøpte befrielse, faktisk kan forårsake så mye angst og uro hos andre.

Han understreker at det er viktig å huske på at forholdene i store deler av verden er veldig annerledes enn her i Norge, og at det er en god grunn til å markere Verdens aidsdag 1. desember. 

Panikkangst fra helvete

Ole Christian Pedersen er enig med Eliassen i at det er lett for oss i trygge Norge å glemme det store bildet. Men han opplever likevel at det fremdeles er en god del uvitenhet om hiv her i landet. Selv var han opplyst nok til ikke å gå av skaftet da han fikk hivdiagnosen som 27-åring.

– For meg var det faktisk mye lettere å stå fram som hivpositiv enn å komme ut som homo, sier Pedersen. 

Han var bare tolv år gammel da han skjønte at han var homofil. 

– Men jeg skjønte jo også at dét var noe mange så på som ekkelt, unaturlig og syndig. Det førte til selvfornektelse, noe som skulle bli en stor psykisk påkjenning for meg. Så det tok noen år før jeg kom ut av skapet.

Selv mange år etter at medisinene revolusjonerte behandlingen, og før han selv ble smittet, opplevde han å kjenne på hivfrykten. Han forteller hvordan et saunabesøk for noen år siden ble en vekker. 

– Jeg og min daværende kjæreste visste at noen av de som vanket der var hivpositive. De prøvde vi på død og liv å unngå. Men rommene er ganske mørke, og etter å ha hatt usikker sex med en fyr, og litt lys slapp inn, så vi at han var en av de som sto på «lista». 

Pedersen beskriver opplevelsen som «ren panikkangst herfra til helvete». Men hendelsen førte også noe bra med seg, han søkte etter mer kunnskap om sykdommen.

– Vi snakket med en kompis som er utdannet sykepleier. Han forklarte oss det meste om hiv, om behandlingen, og at det ikke lenger er noen grunn til bekymring.

Doveggen på London

I dag synes han det er synd at de ikke allerede visste dette. Og ikke minst at dette fremdeles er noe mange ikke vet om.

– Men tenk så jævlig for de gutta på den saunaen å bli hengt ut på den måten, skyter Eliassen inn. 

– Det viser jo at det var stigma knyttet til hivpositive lenge etter at medisinene kom på banen, og dette minner meg om 80- og 90-tallet på London Pub. Der var det noen som hadde for vane å skrive opp navnene på hivpositive på doveggen. Navnene ble riktignok fjernet regelmessig, men det var litt av en gapestokk.

Da Pedersen fikk diagnosen i 2017, var han fast bestemt på ikke å synes synd på seg selv, men heller å snu dette til noe positivt. Han begynte derfor å jobbe som frivillig i HivNorge, en interesseorganisasjon for hivpositive og deres pårørende, hvor Eliassen tidligere har vært styreleder i en periode. HivNorge har gjennom 35 år vært en viktig formidler av informasjon om alt som har med hiv å gjøre, men til tross for all kunnskapen som nå finnes der ute, får mange av de nye hivpositive likevel høre at «de burde ha visst bedre», og at «de burde ha beskyttet seg».

Under aidsepidemien tok homoaktivister- og organisasjoner ansvar. Helseutvalget oppsøkte barer, saunaer, crusing-steder, holdt seminarer og workshops, og lanserte anonyme hot-linjer for å spre forebyggende hivinformasjon. I kampanjer ble kjærlighet og sex mellom menn vist frem mye mer eksplisitt enn det var mulig å gjøre tidligere.
Under aidsepidemien tok homoaktivister- og organisasjoner ansvar. Helseutvalget oppsøkte barer, saunaer, crusing-steder, holdt seminarer og workshops, og lanserte anonyme hot-linjer for å spre forebyggende hivinformasjon. I kampanjer ble kjærlighet og sex mellom menn vist frem mye mer eksplisitt enn det var mulig å gjøre tidligere.

– Hva tenker du om det?

– Jo, ideelt sett burde det vært sånn, medgir Pedersen som er født lenge etter at hiv var en epidemi. Men hans egen smittehistorie viser at det likevel kan skje, til tross for tilgjengelig informasjon. 

Følte seg «skitten»

Pedersen hadde en fast sex-partner den gangen.

– Vi hadde begge testet negativt og siden det bare var oss to, så bestemte vi oss for å droppe kondom. Hadde vi ikke gjort det, så hadde jeg sikkert ikke blitt smittet.

– Så han var altså hivpositiv, spør Eliassen.

– Ja, men testen viste ikke det. Antagelig var det så kort tid siden han hadde blitt smittet, at det ikke ga utslag. Han hadde fått beskjed om at han var «clean».

Pedersen forteller at det for hans del ikke ble noe stress. Takket være samtalen med sykepleiervennen tidligere, hadde han fått kunnskap nok om sykdommen til ikke å få dødsangst.

– Jeg var mer bekymret for hvordan det gikk med min partner, for jeg vet at han i ettertid slet mye med skyldfølelse. 

Pedersen tror hivstigmaet nå handler mye om frykten for å smitte andre.

– Jeg kjente også på den frykten etter at jeg hadde testet positivt. For jeg visste jo ikke hvor lang tid det ville ta før medisinen begynte å virke og hvor smitteførende jeg var.

Eliassen som før han fikk de nye medisinene, lenge var livredd for å smitte sin mann, forteller at han den gangen også hadde følt seg «skitten».

– Jeg har tenkt at dette er min skyld fordi jeg er homo og dermed «løssluppen». Det er fremdeles en utbredt forestilling at alle homser er promiskuøse.

Åpen på Grindr

Begge vet om hivpositive hvor foreldre deres har vendt dem ryggen, og spesielt trekker de fram historier om de som valgte å være åpne. De ble stående alene.

– Nettopp derfor er det så viktig at flere står fram. Selv om det koster, sier Eliassen.

– For jo flere ansikter sykdommen får, jo lettere vil det bli for folk å akseptere hiv som en hvilken som helst annen kronisk sykdom. Vi kan ikke på noen måte smitte andre med hiv, sier Eliassen som likevel mener at det fortsatt er lurt å bruke kondom med tanke på andre seksuelt overførbare sykdommer.

Pedersen som for tiden er singel, og i ny og ne benytter seg av Grindr, har valgt å føre opp «hiv detectable», altså «hivpositiv på vellykket behandling» som status. Ellers brukes «positive», «negative» og stadig oftere «negative on prep», hvilket betyr at vedkommende ikke er smittet, men går på PrEP-medisiner som reduserer risikoen for å få hiv, og som er svært effektivt så lenge de brukes på riktig måte. 

Hadde dette tilbudet vært et alternativ da Pedersen og hans ex-partner i god tro valgte å droppe kondom, er det sannsynlig at han hadde unngått smitte den gangen.

Kjemper for PrEP

Bortsett fra mer åpenhet og synlighet for å bekjempe fordommer, er begge enige om at den viktigste kampsaken i dag er PrEP.

– Disse medisinene må bli lettere tilgjengelig, sier Pedersen.

– Men det langsiktige målet må jo være en vaksine, sier Eliassen. 

– Den vil komme alle til gode. På verdensbasis. Det er trist at regjeringen i årets statsbudsjett har foreslått drastiske kutt i støtten til UNAIDS, som nettopp arbeider for å bedre situasjonen for hivsmittede og aidsrammede verden over. For mens aids praktisk talt ikke lenger finnes i Norge, er det fremdeles en dødelig epidemi i andre deler av verden.

Powered by Labrador CMS