Intervju

– Friby gir kunstnere opphold i to år. Men Amani
AboShabana (t.v.) og Benyamin Farnam har fortsatt god nytte av å være med i ordningen.
– Friby gir kunstnere opphold i to år. Men Amani AboShabana (t.v.) og Benyamin Farnam har fortsatt god nytte av å være med i ordningen.

FRIE FORFATTERE

Amani AboShabana og Benyamin Farnam måtte flykte fra hjemlandet til Norge fordi de er skeive. Fribyordningen ga dem frihet og beskyttelse til å ytre seg uten å bli truet eller drept.

Publisert Sist oppdatert

FAMILIEN HENNES ville gifte henne bort med tvang, og ville drepe henne da hun nektet. Etter fire år i skjul i hjemlandet, kom hun i 2020 til Lillehammer gjennom Fribyordningen. 

– Jeg er skeiv og jeg ville skrive, publisere og ha mitt eget liv, forteller egyptiske Amani AboShabana. 

Forfatteren, filmskaperen og aktivisten Benyamin Farnam kom til Oslo i 2018 etter å ha rømt fra myndighetene i Iran. 

– En av mine venner ble arrestert, etter det snakket jeg med en advokat om det kunne være farlig for meg også. Han ga meg beskjed om at jeg måtte forlate landet så fort som mulig. Jeg var ikke lenger trygg der. 

Beskjeden kom mens han var på jobb på et filmsett. Deretter skjedde alt veldig fort. Benyamin hadde ti minutter på å pakke og si farvel til foreldrene. Ferden gikk først til Tyrkia der han ble i fire år.

– Det var også en vanskelig situasjon for meg som skeiv aktivist. Det var mye fram og tilbake om hvor jeg skulle dra videre. Jeg fikk et tips om Fribyordningen fra noen jeg hadde blitt kjent med gjennom skeiv aktivisme, og det gikk mindre enn ett år fra jeg søkte til jeg fikk komme til Norge.

Blogger og internett

Amani forteller at hennes skriving alltid handler om henne selv.

– Det er ikke lett å begynne på null. Det krever tid og krefter, men jeg er ikke lenger redd for å fortelle at jeg er skeiv, sier Amani AboShabana som har fått noen skeive venner, men ikke så stort nettverk ennå.
– Det er ikke lett å begynne på null. Det krever tid og krefter, men jeg er ikke lenger redd for å fortelle at jeg er skeiv, sier Amani AboShabana som har fått noen skeive venner, men ikke så stort nettverk ennå.

Amani AboShabana (32)

Kommer fra: Egypt

Bor: Nansenskolen på Lillehammer

Gjør: Utdannet arabisklærer fra Universitetet i Zagazig, student og forfatter

Kom til Lillestrøm som Fribyforfatter i 2020

– Og jeg er skeiv, lesbisk. Jeg kan ikke skille meg selv fra skrivingen min. Derfor kan alle som leser hva jeg skriver, finne ut om min legning. Da jeg bodde i Egypt, publiserte jeg det jeg skrev på nettet. Min mor så det, og prøvde å slå meg og klore ut øynene mine fordi hun ikke likte det jeg skrev.

Etter at Amani rømte og mens hun levde i skjul, kunne hun ikke lenger legge ut noe på nettet. 

– Jeg skrev bare for meg selv. Nå kan jeg publisere igjen.

Benyamin har for det meste skrevet politiske tekster. 

– Først og fremst var jeg politisk aktivist. Jeg og min generasjon skapte en slags bloggbevegelse i Iran. Vi var unge og laget blogger og skrev mye om kjønnsidentitet og seksualitet, forteller Benyamin.

Miljøet han var en del av, oversatte også veldig mye fra engelsk til persisk for å tilgjengeliggjøre temaet. 

– Men nå for tida skriver jeg ikke så mye om det lenger. Nå er hovedtemaet mitt asyl og kapitalisme.

Usynlig og farlig

Amani karakteriserer det å være skeiv i Egypt som å være usynlig – og farlig. 

– Jeg følte det som om jeg ikke eksisterte og ikke var verdt noe. Det er ikke eksplisitt ulovlig å være skeiv i Egypt, men hvis myndighetene finner ut at du er det, vil du ende i fengsel.

Hun viser til hva som skjedde med Sara Hegazi som i 2017 veivet med et regnbueflagg på en konsert. Hegazi ble fengslet og torturert i tre måneder. Hun tok til slutt livet sitt i asyl i Canada fordi hun ikke klarte å leve med de posttraumatiske stresslidelsene torturistene hadde påført henne.

– Noen ganger kan et samfunn akseptere noe som politiet og myndighetene ikke aksepterer, men når det gjelder skeive er de enige. For meg var det en krise å finne ut at jeg var skeiv. Det drepte alle drømmene mine, og mitt bilde av meg selv. Det gode selvbildet. 

Hva det innebar å være lesbisk eller skeiv, visste hun ikke. Hun fant det ut etter at en venn hadde kommentert at hun likte jenter bedre enn det han selv gjorde. 

– Den dagen endret alt seg. Jeg begynte å tenke at jeg burde ha vært død, at jeg fortjente det. Jeg følte meg som et kryp som tenkte om kvinner på den måten. Det fikk meg til å tenke på selvmord. Jeg begynte stille meg spørsmål som: «Hvordan rømmer jeg fra livet mitt?» og «Hvordan kan jeg eksistere som jeg er, uten å føle skam?».

Homofile henges

Amani løy til alle hun møtte om hvem hun var. Hun diktet opp følelser for menn for å passe inn, for ikke å bli truet.

– Jeg pleier å si at jeg måtte være en forfatter av virkeligheten fordi jeg måtte bruke fantasien min for å kunne si disse tingene om menn. Å måtte lyve så mye, drepte meg.

I motsetning til i Egypt, er homofili forbudt ved lov i Iran. Men ifølge Benyamin er det en kultur for å kunne leve skeivt der, så lenge man ikke snakker om det. Det innebærer at det også alltid er en fare for å bli arrestert. 

– Etter loven så skal homofile henges, ikke fengsles. Dette sier de ikke offisielt på grunn av menneskerettighetskonvensjonene. De kommer til å si at hengingen er på grunn av tyveri, eller annen kriminalitet..

Er man som Benyamin, åpen homofil i Iran, er det ikke bare myndighetene som er trusselen. 

– Å forlate moderlandet betyr å kutte av røttene som formet ditt språk, litteratur, poesi, musikk og verdensbilde. Men i alle disse vanskelighetene finnes det også noe fint. Å lære nye kulturer å kjenne og å møte nye mennesker, begeistrer meg, sier Benyamin Farnam.
– Å forlate moderlandet betyr å kutte av røttene som formet ditt språk, litteratur, poesi, musikk og verdensbilde. Men i alle disse vanskelighetene finnes det også noe fint. Å lære nye kulturer å kjenne og å møte nye mennesker, begeistrer meg, sier Benyamin Farnam.

Benyamin Farnam (38)

Kommer fra: Iran 

Bor: Oslo

Gjør: Filmskaper, fotograf og forfatter, studerer fotojournalistikk ved OsloMet. Er tilknyttet Norske PEN

Kom til Oslo som Fribyforfatter i 2018. 

– Mange blir drept av egen familie, forteller han.

– President Mahmoud Ahmadi Nejad (satt fram til 2013) sa i sin tid at skeive er syke, at det ikke finnes homofili i landet og at det er et vestlig fenomen. Dette har blitt repetert siden.

Ingen ord for skeiv

Regimet kontrollerer også alle landets medier. 

– Hvordan er det under slike forhold mulig å tenke noe annet enn det myndighetene mener?

– Da jeg var barn, var jeg religiøs. Jeg var veldig muslim. Etterhvert begynte jeg å utvikle min egen musikksmak, se gode filmer, lese historie og sånn, og jeg ble mer usikker på religion. Jeg gikk rundt med mange spørsmål, samtidig som jeg hadde en følelse av å være feil.

Benyamin visste ikke hva det var å være homofil, eller skeiv. Han hadde ingen ord for det.

– Jeg prøvde utrolig mange ganger å bli en sterk mann og passe inn i rollen. Da jeg fikk tilgang til internett, skjønte jeg at jeg ikke var alene, og jeg skjønte at jeg var skeiv, og at mange andre mennesker også var det. Jeg fant meg selv, og så begynte jeg selv å skrive på nettet om å være skeiv. Jeg ville fortelle andre at de ikke var alene.

Men ingen av hans venner, kolleger og familie i Iran vet at han er skeiv. 

– Så noen ganger må jeg takke nei til engelske intervjuer fordi de kan lese engelsk. På norsk kan jeg si hva jeg vil, for det leser de ikke. De vet at jeg er politisk aktivist. Det er historien jeg har gitt dem om hvorfor jeg måtte dra. Ikke at det var fordi jeg er skeiv.

Muligens aner familien noe, tror han, men Benyamin fremholder at de respekterer ham, så de vil ikke si noe negativt.

Tilbake i skapet

Mange skeive asylsøkere tenker kanskje at når de //slettet: som får opphold i et annet land, så kan de endelig være frie. 

– Jeg trodde at jeg skulle kunne være meg selv helt uten å være redd, men det som skjer er at jeg i integreringssystemet møter de kulturene jeg har forlatt, forteller Amani.

I introduksjonsprogrammet for flyktninger måtte hun være i gruppe med mange fra land med samme syn på skeive som de har i Egypt, landet hun flyktet fra. 

– Jeg opplevde at jeg igjen var i en situasjon hvor jeg måtte skjule identiteten min, sier Amani.

Lærerne på norskkurset forsto ikke hvorfor hun ikke kunne si hvorfor hun var kommet til Norge. I tillegg opplevde hun det utfordrende de gangene hun måtte ha tolk.

– Jeg kunne ikke vite hva tolken tenkte om skeive, og tolken hadde makt til å oversette, eller ikke å oversette riktig til for eksempel legen når jeg skulle dit. En av tolkene jeg hadde, spurte og grov masse mens legen gikk ut av rommet og hentet medisiner til meg og lurte på hvorfor jeg var kommet til Norge alene fordi det er veldig uvanlig for en kvinne. 

«Bevis» at du er skeiv

Ifølge Benyamin er det vanlig at skeive asylsøkere har utfordringer i møte med politiet og UDI. 

– Jeg har riktignok ikke opplevd dette selv siden jeg kom via Friby-ordningen, men jeg har hørt flere historier fra venner som jobber med dette. De blir spurt mange rare spørsmål, og de blir spurt om de kan «bevise» at de er skeive. Det er nesten absurd. Det er jo noe man ikke kan bevise. Det er jo bare en følelse. 

I høst har prosjektet «Usynlige stemmer» som består av fire dokumentarkortfilmer, turnert norske byer. Etter visningene har fribyforfatterne Benyamin Farnam, Amani AboShabana, Emmanuel Shokrian og Wesam Almadani snakket om å være skeiv med utgangspunkt i sin bakgrunn fra Midtøsten.
I høst har prosjektet «Usynlige stemmer» som består av fire dokumentarkortfilmer, turnert norske byer. Etter visningene har fribyforfatterne Benyamin Farnam, Amani AboShabana, Emmanuel Shokrian og Wesam Almadani snakket om å være skeiv med utgangspunkt i sin bakgrunn fra Midtøsten.

I Tyrkia så han ofte at feminine menn ble trodd på når de sa at de er skeive, mens de maskuline ikke ble det, og motsatt med kvinnene. 

– Et annet problem er jo asylmottakene. Det kan være ekstremt utfordrende å skulle bo på sammen med andre fra land hvor de ikke aksepterer skeive. 

Han tror at det forårsaker at flere skeive innvandrere ender med å gi opp skolen og dermed ikke lærer seg norsk. Noe som igjen kan føre til at de må ta arbeid hos en person som snakker samme språk som dem selv. 

– Ofte vil de da måtte gå tilbake i skapet, eller de blir sittende hjemme og blir mer og mer isolerte. Det er enda mer farlig og dramatisk enn å gå tilbake i skapet, mener Benyamin.

Friby i ryggen

Begge er nå ferdige med sine to år som Fribyforfattere. Amani har vært student på Skrivekunstlinja på Nansenskolen i Lillehammer, og fikk også Nansenskolens ytringsfrihetsstipend i fjor. Benyamin er tilknyttet Norsk PEN, den norske avdelingen av PEN International, som er en verdensomfattende organisasjon for skribenter som arbeider med ytringsfrihetsspørsmål.

– Hvordan hjelper Norsk PEN Fribyforfatterne som kommer til Norge?

– Vi er opptatt av at de som er involvert i Fribyordningen skal fortsette å møte hverandre og andre personer som kan være viktige for dem, eller som kan gi dem formidlingsmuligheter. For å få jobb og muligheter i Norge, er det viktig med nettverk. Det ønsker vi å bidra til. Vi er få personer som jobber med ordningen, men vi gjør så godt vi kan.

Amani mener at det viktigste hun har fått gjennom Fribyordningen, er beskyttelse. 

– Jeg visste at jeg hadde Friby i ryggen hvis noe skulle skje meg, for eksempel da jeg var redd under introduksjonsordningen. I Egypt var jeg i fare hele døgnet. Nå kan jeg endelig føle meg trygg. 

Uten å være redd

Amani opplever ikke at støtten har blitt borte selv om hun ikke lenger er Fribyforfatter. Hvis hun trenger informasjon, eller en oversettelse, eller kontakt med noen som for eksempel kan gjendikte henne, så får hun hjelp. 

– Dessuten ga ordningen meg muligheten til å skrive fritt, gjendikte på andre språk og publisere mine dikt. Det kunne jeg ikke gjort uten dem.

Amani har levd mange år i skjul, både i Egypt og delvis i Norge. Nå har hun begynt å åpne opp. 

– Endelig kan jeg si det høyt uten å være redd. Det er en seier for meg. Jeg er ikke lenger redd for å fortelle at jeg er skeiv. Til og med til arabere. Jeg har nå et miljø som kan beskytte meg.

Friby

En «friby» er vertskap for forfulgte forfattere, journalister, bloggere, kunstnere eller musikere, slik at disse skal kunne fortsette sitt arbeid og uttrykke seg fritt. Ordningen er organisert gjennom International Cities of Refuge Network (ICORN). I verden er det i dag 85 fribyer, 24 ligger i Norge.

Powered by Labrador CMS