Intervju

Arne Lygre er en av våre fremste dramatikere. Han opplever for tiden stor suksess med stykket «Tid for glede», som går på Det Norske Teatret til og med 9. oktober.
Arne Lygre er en av våre fremste dramatikere. Han opplever for tiden stor suksess med stykket «Tid for glede», som går på Det Norske Teatret til og med 9. oktober.

Tid for Lygre

– Det skeive får plass der det er naturlig, sier Arne Lygre. I sentrum av teatersuksessen «Tid for glede» står Aksle, en mann som tvinges av sitt indre til å forlate kjæresten David.

Publisert Sist oppdatert

I foajeen i Det Norske Teatret er det stille så tidlig på dagen. Om kvelden vil folk strømme til for å se Arne Lygres nye stykke «Tid for glede». Oppsetningen har fått fantastiske anmeldelser og spiller for utsolgte hus. Så nå er spilletida utvidet til langt ut på høsten.

– Det er vel på sin plass å si gratulerer?

– Jo takk, det har vært helt enestående, svarer Lygre.

– Ventet du deg det?

– Nei, er du gal. Det kan man aldri vente seg. Kunst er så usikkert som det er, så det er jo aldri sånn at man … men jeg kjente at jeg kunne stå for det jeg hadde gjort. At det var noe i det jeg var glad for. Og så visste jeg at det var veldig sterke krefter rundt teksten her på teateret.

Arne Lygre (54)

Kommer fra/ bor: Bergen/Oslo

Sivilstand: Har kjæreste

Gjør: Forfatter og dramatiker

Aktuell: Stykket «Tid for glede» går for fulle hus på Det Norske Teatret i Oslo, og spilles til og med 9. oktober

Lygre har arbeidet med regissør Johannes Holmen Dahl tidligere også. Da stykket «La deg være» gikk på Nasjonalteateret i 2016, var det i Dahls regi.

– Det var også veldig, veldig fint, sier Lygre.

– Eller rettere sagt, en veldig fin produksjon. Det er det du må skrive, en fin produksjon, så det blir klart at jeg ikke skryter av meg selv, men av ham.

Seriøs jobbing

Man kan ta vestlendingen ut av Vestlandet, men aldri omvendt. Arne Lygre har dype røtter i Sunnhordland, på det vesle stedet Lukksund på øya Tysnes som ligger der Hardangerfjorden strekker seg innover, og Bjørnefjorden spenner seg oppover mot Bergen, byen der han vokste opp.

– På Tysnes finner jeg med kjappe søk slekta på morssiden helt tilbake til 1500-tallet. Trolig har de bodd der ennå lenger, forteller Lygre.

Selv har han bodd 30 år i Oslo. Likevel er dialekten fortsett preget av foreldrenes talemål.

– For meg er Oslo stedet der jeg gikk inn i et kunstfelt. Jeg har fortsatt sterk tilknytning til Vestlandet, og er ofte sammen med familien min på familiestedet vårt på Lygre.

Rutebåtkaia ved fjorden på Lygre var sentrum for bygdefolket. Hit flokket de når båten kom med folk og varer til butikken. Nå er ekspedisjonen for lengst nedlagt, akkurat som onkelens butikk. Men her er det en liten leilighet i det gamle lagerhuset. Der arbeider Lygre innimellom.

– Noen år etter at jeg begynte å skrive, flyttet jeg til Lygre i 1996 og bodde der i ett år, bare for å konsentrere meg om skrivingen.

Men dramatikeren er ikke avhengig av å være isolert for å kunne arbeide.

– Jeg kan jobbe overalt. Jeg sitter ofte på travle steder, alltid med musikk i ørene. Det merkeligste stedet jeg har jobbet på, er vel et diskotek i Paris.

Aksle og David

Han er blitt en av Norges fremste samtidsdramatikere. Men det er første gang at et av hans stykker har premiere på hovedscenen på et teater, og på Det Norske Teatret i Oslo er det kun nynorsk som gjelder.

– Du har aldri skrevet på nynorsk før? Vakte det noen form for tilknytning til bakgrunnen din?

– Det finnes jo elementer av ord og vendinger som vi hadde i familien. «Å gripe Gud i foten» har jeg fra ei tante som nå er gått bort, det kan jeg ikke huske å ha hørt andre steder, sier Lygre.

– Men handlingen er ikke lagt til et konkret landskap. Min tanke om å skrive for teater, er å skrive åpent, også fordi teksten skal inn i nye sammenhenger hele tida.

Som når «Tid for glede» skal settes opp på hovedscenen på Odéon-Théâtre i Paris i september, i en sal med plass til 800 mennesker. I november settes stykket opp på Dramaten i Stockholm.

Til høsten skal Arne Lygres skuespill «Tid for glede» settes opp på flere scener i Europa. Det får premiere på Odéon-Théâtre i Paris i september, og på Dramaten i Stockholm i november.
Til høsten skal Arne Lygres skuespill «Tid for glede» settes opp på flere scener i Europa. Det får premiere på Odéon-Théâtre i Paris i september, og på Dramaten i Stockholm i november.

Men at «Tid for glede» hadde premiere tidlig i Skeivt kulturår, er en tilfeldighet, ifølge Lygre.

– Men når det året kom nå, så er jo stykket automatisk en del av denne markeringen. Og det er jo et homofilt parforhold i kjernen av teksten.

– Men ikke et tema i stykket?

– Nei, forholdet mellom Aksle og David bare er der, som et hvilket som helst annet forhold. Sånn har jeg egentlig alltid behandlet dette temaet. Det har bare vært en selvsagt ting for meg, altså om teksten går i en retning som kan romme det. Men jeg har aldri hatt en agenda om å skrive spesifikt om homofili, sånn sett.

Avstand på en benk

Men tilknytning og avstand er et tema som ofte kommer igjen i Lygres dramatikk. I «Tid for glede» er det 16 roller. Karakterene har han gitt navn som «Ei mor», «Ei syster», «Ei anna mor», «Ei anna syster». De åtte skuespillere i stykket har to roller hver. Scenografien er enkel, karakterene møtes i ulike konstellasjoner på en benk, plassert nedenfor en kirke med utsikt til en elv.

Omdreiningspunktet blir etterhvert Aksle. Han har bestemt seg for å dra fra livet han har sammen med David. Aksle oppsøker mora og søstera på benken for å fortelle dem at han reiser bort. Han selv hører vi ikke noe mer fra. I de andres samtale blir han derimot overskyggende. Men mora, søstera og kjæresten David kan kun se han slik han er for dem. Noe mangler hele tida i den kollektive fortellingen om Aksle.

Scenograf og kostymedesigner Nia Damerell har kledd skuespillerne opp i rokokkoinspirerte kostymer med pudderparykker, korsetter og hoftestativ.

– Tematiserer disse rokokkokostymene over din nynorske, nesten minimalistiske tekst, dette at vi «kler oss ut» som forskjellige mennesker i de ulike relasjonene våre?

– Jeg har vel ikke tenkt på det akkurat sånn, nei. Det er jo også scenografen og regissørens kunstneriske valg. Men jeg funderer ofte over disse tingene sammen med de som jobber med teksten, for jeg vet ikke mer enn det som står på papiret, sier Lygre.

– Jeg har aldri en bakhistorie til teksten med utfyllende svar. Og jeg liker at kunst ikke er helt virkelig. At det har en kant ved seg. Noe som er konstruert.

Et usikkert liv

De tilsynelatende enkle rett-fram-setningene Lygre har skrevet i «Tid for glede», er kokt ned til beinet. Replikkene er tilsynelatende hverdagslige og basale.

– For meg er skriving rasjonalitet, intuisjon og flyt. Jeg jobber for at tekst i seg selv skal være en entitet, sier dramatikeren.

– Noe som står ut fra det naturalistiske, noe som er litterært, har en språklig rytme.

– Har du alltid villet skrive?

– Jeg skrev litt i tenårene, eller drømte om å skrive, men det var aldri noe som hopet seg opp i skrivebordsskuffen, liksom. Men jeg husker at det var en euforisk tanke dette at man kunne skrive noe, og så fantes det der som en ting, et verk.

Lygre skriver langsomt. Det går ofte to eller tre år mellom hver gang et nytt stykke har premiere.

– Det som er så unikt med å skrive for teateret, er jo at teaterrommet kan skape så mye mer enn teksten alene. I denne oppsetningen åpnes det for humor og glede, uten at de glipper på det såre, på alvoret og det triste. Det oppstår et helt nytt kunstverk, teaterforestillingen, som jeg er så heldig å være en del av, sier Arne Lygre om «Tid for glede».
– Det som er så unikt med å skrive for teateret, er jo at teaterrommet kan skape så mye mer enn teksten alene. I denne oppsetningen åpnes det for humor og glede, uten at de glipper på det såre, på alvoret og det triste. Det oppstår et helt nytt kunstverk, teaterforestillingen, som jeg er så heldig å være en del av, sier Arne Lygre om «Tid for glede».

– Det har vært supertøft. Og det er et liv der man må tåle å leve helt usikkert, ikke vite hvor pengene skal komme fra, sier Lygre.

– Det er et av talentene man må ha.

Med suksessen til «Tid for glede», får Lygre for første gang godtgjørelse ut over et minstehonorar for bruk av teksten hans i en oppsetning.

– Akkurat nå er jeg ikke fattig, men det jeg har gjort mye de siste årene, er å oversette for teateret. Det er utrolig givende arbeid, jeg kan stå i dusjen og komme på at det riktige ordet ikke er det som står inne i dokumentet, men et annet. Men det er viktig at dramatikere har gode nok vilkår og får ressurser til å jobbe med sin egen dramatikk.

Ikke som de andre

Foreldrene hans hadde sagt det til han helt fra han var bitteliten.

– Men så tror jeg at de sluttet å si det, det var mye mer tabu på 70-tallet og det ble ikke en naturlig del av den daglige samtalen i storfamilien. Så sa min mor det igjen da jeg var sju år, gammel nok til virkelig å forstå det, og da jeg fikk sjokk.

Faren som Arne hadde tenkt på som sin egen, var egentlig stefaren hans.

– Jeg husker at jeg gikk til skolen neste dag og tenkte: «Nå ser alle på meg at jeg ikke har en ordentlig far». Men dette sjokket la seg jo raskt, og jeg har vokst opp med en fantastisk familie og pappa, etternavnet mitt har jeg også etter ham.

Erfaringen av å ha gode, stabile vilkår, men ikke være, eller føle seg helt som de andre, har slått inn i forfatterskapet hans på ulikt vis.

– Jeg har alltid skrevet mye om identitet, det å se seg selv i relieff til andre, eller å bli til i forhold til, eller i samhørighet, med andre. Eller i brudd, det å trekke seg unna, forteller Lygre som har blitt belønnet med både Heddaprisen, Brageprisen og Ibsenprisen for å ha fått til dette.

– Man skriver jo om ting fordi det er der det brenner, svarer Lygre nå som samtalen vår har kommet inn på om karakteren Aksles opplevelse av aldri å være helt tilstede, aldri helt seg selv, har noe med at han er skeiv å gjøre.

Jeg har noen motorer i skrivingen som jeg aldri skriver direkte om, men som ligger under og som gjør at jeg jobber med nettopp de elementene. Da er jo selvsagt skeivhet en av disse, sier Lygre.

– Jeg tror det var dramaturgen her på teatret som gjorde meg oppmerksom på at Aksle baklengs er «elska». Det var jeg ikke klar over da jeg fant på navnet, sier Lygre.

– Og David betyr han som er elsket, den elskede.

En udelt positiv opplevelse

Lygre og kjæresten har vært sammen i sju år nå, og bor fortsatt i hver sin leilighet, men deler halve uka sammen. Lygre forteller at han var veldig ung, «kanskje seks, sju, eller ti, eller åtte år», da han skjønte at han er homofil.

– Da lever man jo alene med denne vissheten om seg selv fra man er så ung til man er tjue, som jeg var da jeg kom ut. Tankene ble sterkere i puberteten og mot slutten av ungdomsåra, og før jeg våget å komme ut, var det helt ødeleggende å vite om dette. Jeg trodde at jeg aldri kom til å tørre å si det til noen, og aldri kom til å oppleve kjærlighet. For meg var det helt utenkelig å være sammen med ei jente, det var ikke mulig, liksom, sier Lygre og legger inn en liten pause.

– Å være tenåring og ha den følelsen av at kjærlighet ikke var for meg, det er jo ganske ødeleggende. Det er en veldig eksistensiell omstendighet som setter seg i deg , helt grunnleggende, og som du bærer med deg for resten av livet.

Ny pause, og nå får han tonen hans en annen klang.

– Men for meg var det med en gang jeg kom ut, det letteste i verden. Jeg var 20 år og gikk på folkehøgskole og ble akseptert av alle, familie, venner og det var aldri noe problematisk knyttet til det. Det var egentlig bare en ekstremt interessant opplevelse. Jeg fikk mange fine venner, flyttet til Oslo, kom inn i et skeivt miljø og fikk mange homofile venner. Jeg husker det som en slags gave, det var en udelt positiv opplevelse å komme ut. Men det betyr ikke at den omstendigheten i livet, som var så dominant så lenge i de mest formative årene, at den ikke sitter i meg likevel.

Powered by Labrador CMS