I DEN NORSKE kvinnebevegelsens barndom på 70-tallet var lesbiske uønsket av heterofile kvinner fordi de var homofile, og oversett av homsene i homobevegelsen fordi de var kvinner. Begge steder var usynliggjøringen og diskrimineringen lenge like sterk som eller i samfunnet.

I dag kjemper bifile og transkvinner en lignende kamp for å bli sett, hørt og akseptert. Bifile opplever at de blir mistenkeliggjort både i heterosamfunnet og i det skeive miljøet, mens transkvinner i tillegg blir beskyldt for å undergrave ciskvinners rettighetskamp.

En felles erfaring for alle som tilhører minoriteter, er at vi som personer vurderes, diskuteres og debatteres offentlig i ulike fora underveis i majoritetens prosesser med å finne ut om vi er «verdige nok» til å inviteres inn i deres eksklusive sirkler, eller til å innlemmes i deres egne rettigheter, som de selv tar som en selvfølge at de har.

Dette gjør faktisk stor skade.

I STATISTISK sentralbyrås undersøkelse «Livskvalitet i Norge 2020», scorer for eksempel bifile dårligere enn lesbiske og homofile på nesten samtlige punkter. Bifile har dårligere råd, har dårligere psykisk og fysisk helse, og er mer ensomme enn lesbiske og homofile. (Undersøkelsen omfattet ikke transpersoner.)

I debattinnlegg på Blikk.no forteller bifile at de blir ekskludert fra, og mottar hets i, både heterofile og skeive miljøer, og at de blir sett ned på som ikke skeive nok: «At heterofile diskriminerer alle skeive kommer ikke som noen bombe, men det skeive miljøet er ikke noe bedre».

Ikke alle bifile som opplever dette, har det så dårlig som SSB-undersøkelsen dokumenterer. Noen bruker sine posisjoner som ressurssterke åpne bifile til å stille høylytte krav om at bifobien må bekjempes aktivt. At vi som skeive enkeltpersoner og som skeiv bevegelse rett og slett må ta oss kraftig sammen.

Slik Camara Lundestad Joof, som er på forsiden av Blikks kvinnenummer, gjør. I 2018 fikk hun stor oppmerksomhet for debutboka «Eg snakkar om det heile tida». Her tok hun for seg rasismen - både den strukturelle og den i hverdagen. Nå er boka blitt teaterstykke på turné med Riksteateret, og hun er nyansatt husdramatiker på Nationaltheatret.

I LØPET av to år skal Joof skrive to dramatiske verk. «Om jeg er den første brune personen som blir tatt inn i varmen på Nationaltheatret og leverer et ræl av et stykke, så betyr det at vi brune ikke kan skrive. Som om jeg ikke er her med lik rett som alle andre kunstnere, og ikke har lov til å lage noe skikkelig ræl engang», sier Joof.

Hun kjenner på prestasjonsangsten hun har som et symbol for mangfoldet og der hun nå skal være representant for noe større enn seg selv. Selv om hun er veldig gira og veldig redd for oppgaven, prøver hun likevel å tenke at det hun skriver er «godt nok for dem svina», som er selve majoritetsblikket – de «nøytrale» som hele livet har fått lov til å se på seg selv som en målestokk.

Som både bifil og brun, føler hun også på ansvaret for å skrive fra et dobbelt marginalisert perspektiv. Kanskje særlig fordi forholdet hennes til det skeive miljøet er preget av en viss ambivalens.

«Jeg har møtt så sinnssykt mye bifobi. Der jeg har tatt et oppgjør med ikke å internalisere rasisme lenger, så har jeg ikke tatt et oppgjør med ikke å internalisere bifobi. Jeg føler at jeg feiler, eller svikter hver eneste gang jeg faller for en mann». Men nå har Joof i alle fall sluttet å skamme seg over å forelske seg i alle kjønn – slik hun har sluttet å skamme seg over hudfargen sin.

Les også

Pluss

’’ FUCK OFF!

Hun er daglig leder i Oslo Pride og er drittlei av bifobi, mistenkeliggjøring og heteroskam som andre skeive påfører henne. – Må jeg ha attest fra tidligere elskerinner for å bevise skeivheten min, spør Monica Aasen.

EN SOM DEFINITIVT har sluttet å skamme seg, er Monica Asen. «For en som meg, som har en 50/50 track record med alle kjønn, kan myten om at det å være bifil bare er en fase i livet, trygt legges helt død», sier hun i Blikk-intervjuet.

Aasen er daglig leder i Oslo Pride, og er drittlei av bifobi, mistenkeliggjøring og heteroskam som andre skeive påfører henne. For ikke alle er enige i at en bifil er skeiv nok for jobben hennes.

«Må jeg få attest fra tidligere elskerinner for å bevise skeivheten min?», spør Aasen. Hun synes det er rart at hun som selv har skeiv erfaring og har jobbet mye med trans- og kjønnsidentitetstematikk, skal bli angrepet på grunn av hvem hun er sammen med: «Jeg forventer ingen premie altså, men jeg vil anerkjennes for det skeive mennesket jeg er.»

Blikk har laget et spesialnummer om skeive kvinner fra Sapfos tid og fram til i dag fordi vi vil feire alle kvinner som har mot til å leve ut kjærlighet og kjønn slik de vil. De utvider handlingsrommet for alle andre – inkludert majoritetskvinner. Alle kvinner har nytte av et mer skamfritt og inkluderende fellesskap i kampen for skeive og kvinners rettigheter. Veien dit er ikke enda mer av «oss» og «dem», men et åpent og lyttende «vi».

Gratulerer med kvinnedagen!

Bli BLIKK-abonnent: blikk.no/abonnement