Gi oss levd liv

I DETTE NUMMERET av Blikk har vi intervjuet radio- og tv-kjendisen Niklas Baarli og psykologen Benjamin Silseth. De blir Norges første homofile kjærestepar som diskuterer uenigheter og konflikter i samlivet sitt i en egen podcast.

Paret er opptatt av å lufte problemer før de vokser dem over hodet. For det er ikke bare lett å være unge, homofile og ha hver sine karrierer å ta vare på. Strukturene i samfunnet er i høyeste grad rettet inn mot heterofile normer, og det kan være vanskelig for homopar å finne bekreftelse på seg selv. Selv om de er åpne, bor i en stor mangfoldig by som Oslo, og jobber i liberale bransjer.

Blikk har også vært på reportasjetur til tettstedet Braskereidfoss i Våler, som har 244 innbyggere. Der har vi og Bamseklubben besøkt Erik Fleischer og Roy Leirvik på setra deres. Ifølge sosialantropologen Hans Wiggo Kristiansen har likekjønnsrelasjoner på bygda vært usynliggjort og glemt i historieskrivinga. Han mener at aksepten var stilltiende og bygd på diskresjon snarere enn den åpenheten som homobevegelsen har stått i spissen for. I dag opplever bondeekteparet i Braskereid aksepten fra bygda si som uttalt, og er i høyeste grad et resultat av deres egen åpenhet.

HISTORIEN HAR VIST oss at åpenhet som strategi, endrer folks holdninger. Men det er overraskende at det tar så lang tid å endre historikere og forskeres holdninger.

Blikk har intervjuet Hanne Maria Johansen, førsteamanuensis ved Senter for kvinne- og kjønnsforsking på Universitetet i Bergen, som nylig ga ut boka «Skeive linjer i norsk historie». Hovedlinja i lhbt-historien er en utvikling fra usynliggjøring og straffeforfølgelse til psykiatrisk behandling og til likestilling i vår tid.

Etter systematisk å ha gått igjennom den skeive kamphistorien, anser hun opphevelsen av paragraf 213 for å være den viktigste. Lovforbudet fra 1905 gjaldt såkalt «utuktig omgang» mellom menn, selv om kvinners sex med kvinner ble forsøkt tatt inn tre ganger. Paragrafen ble opphevet i 1972 etter lang tid med homokamp med DNF-48 og Kim Friele i spissen.

Johansen påpeker at seksualitet mellom kvinner ikke i samme grad har vært tabu. Seksuelt samvær mellom kvinner ble ikke ansett som straffbart, siden det offentlige synet var at kvinner ikke kjente seksuell lyst, og ikke kunne bli tilfredsstilt uten en mann. Siden kvinners egen seksualitet ikke ble anerkjent, vet vi også så mye mindre om lesbiskes historie og roller i samfunnet. Så når vi hører om homofile fra tidligere tider, er det stort sett menn det snakkes om.

MEN DET ER IKKE eneste årsak til at historiene om disse kvinnene ikke fortalt. Tilgjengelig kildemateriale som dagbøker og brev må forskes på av historikere som har interesse for at kvinner har kjærlighetsforhold til andre enn menn. Med opprettelsen av Skeivt arkiv, nasjonalt arkiv og dokumentasjonssenter for skeiv historie, ved Universitetet i Bergen i 2015, har vi nå omsider fått et fagmiljø som også retter oppmerksomheten mot denne delen av historien.

I Sverige har tilnærmingen vært mye mer offensiv gjennom flere tiår. For eksempel ga Anna-Karin Palm nylig ut «Jag vill sätta världen i rörelse», en biografi om Selma Lagerlöf som var både første kvinne og første svenske som fikk Nobelprisen i litteratur i 1909. I dette nummeret av Blikk kan du lese om hennes liv sett gjennom skeive historiske briller.

Palm har inkorporert Lagerlöfs seksualitet i biografien sin med den største selvfølge. Det skyldes at historiske personers privatliv har blitt ansett som viktige både i fagmiljøene og i samfunnet generelt – også, eller på grunn av, bruddet med samtidas normer.

Men i mange tiår var ikke litteraturforskerne interesserte i henne. De mente Lagerlöf var passé, og hun hadde et lite spennende image i deres øyne. Lagerlöf var lærerinne da hun debuterte, bøkene var lite preg av sosialrealisme, og ikke minst - hun døde uten å ha vært gift.

60 ÅR ETTER AT hun døde ble hennes 42 000 private brev offentlige. De viste seg å inneholde krutt som knuste myten om den pripne religiøse lærerinnen. Lagerlöf elsket kvinner. Og levde ut kjærligheten, ikke bare til én kvinne – men til to samtidig.

Ifølge Palm ble Lagerlöfs forhold til kvinner akseptert fordi samtida trodde at kvinner ikke hadde seksualitet, med mindre det ble «vekket» av en mann. Det paradoksale er at i 2019 når alle nå vet bedre, så behandles kvinners seksualitet i fortida fortsatt som tabu, eller de omtales som «romantiske vennskap», når deres begjær ikke beviselig var rettet mot menn.

I Norge har vi vært mer opptatt av kvinners kollektive handlinger enn av deres private liv. De personlige forbindelsene i kvinnefelleskapene vet vi mye mindre om. Vi mangler fortellinger om hva slags sosiale miljø kvinnene var en del av, og hva og hvem som påvirket dem i kvinnerollen, og som kunstnere, forfattere, politikere og aktivister.

For å få slike forsømte perspektiver inn i vår felles norske historie, må Skeivt arkiv få de ressursene som kreves. For vi trenger ikke bare mer dokumentasjon på hvordan normbrudd for kjønn og seksualitet er blitt oppfattet og behandlet gjennom historien. Vi trenger enda flere fortellinger om levd liv og kjærlighet.