Meninger
Ett år siden Kirken ba skeive om unnskyldning – nå trenger vi handling, ikke bare ord
– Vi trenger å se at unnskyldningen fører til reelle endringer i kirken, både nasjonalt og lokalt, skriver Kaja Haugstvedt.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
For ett år siden ba Den norske kirke oss skeive om unnskyldning for uretten, diskrimineringen og smerten kirken har påført LHBT+-personer gjennom historien. Det var et viktig og historisk øyeblikk. En anerkjennelse av at mennesker har blitt møtt med fordømmelse, avvisning og skam i stedet for kjærlighet, omsorg og inkludering.
For mange av oss betydde denne unnskyldningen mye. Den viste at kirken var villig til å se tilbake på sin egen historie og erkjenne at den har sviktet mennesker som bare ønsket å leve ærlig og bli akseptert for den de er.
Men nå, ett år senere, må vi også stille et viktig spørsmål:
Hvor er oppfølgingen? Hvor er den konkrete handlingsplanen?
En unnskyldning er viktig, men den kan ikke stå alene. Ord mister sin kraft dersom de ikke følges opp av handling. Vi skeive trenger mer enn vakre formuleringer og høytidelige markeringer. Vi trenger å se at unnskyldningen fører til reelle endringer i kirken, både nasjonalt og lokalt.
Vi trenger en konkret handlingsplan!
Vi trenger en kirke som aktivt arbeider mot homo- og transfobi, og som sørger for at LHBT+-personer blir møtt med respekt og likeverd i alle menigheter.
Vi trenger at prester, ansatte, frivillige og menighetsråd får kunnskap og opplæring om kjønnsidentitet, seksuell orientering og mangfold.
Vi trenger at skeive ungdommer skal kunne gå inn kirkedørene uten å frykte at troen deres skal bli brukt mot dem, eller at de ikke er gode nok slik de er.
Vi trenger at transpersoner blir anerkjent og inkludert, ikke bare i festtaler under Pride, men i kirkens daglige liv.
Og vi trenger at kirkens ledelse tar ansvar for at inkludering ikke blir avhengig av hvilken menighet man bor i, eller hvilken prest man møter.
Det skal ikke være postnummeret som avgjør om en skeiv person føler seg velkommen i Guds hus.
En kirke for alle må være en kirke for alle – også i praksis.
Som skeiv og kristen vet jeg hvor viktig det er å kunne forene troen sin med den man er. Ingen skal måtte velge mellom Gud og sin egen identitet. Ingen skal måtte føle at de må legge bort en del av seg selv for å få plass i kirkens fellesskap.
Kirken har et særlig ansvar fordi dens ord og handlinger kan påvirke menneskers selvbilde, tilhørighet og liv. Derfor er det ikke nok å si at alle er velkomne. Kirken må også vise det gjennom måten den møter mennesker på.
Vi må kunne forvente at unnskyldningen blir fulgt av tydelige mål, konkrete tiltak, tidsfrister og ansvarlige personer. Vi må kunne spørre hva som faktisk har blitt bedre, og hva som fortsatt gjenstår.
Det handler ikke om å straffe kirken for fortiden. Det handler om å sikre at uretten ikke videreføres, og at kommende generasjoner av skeive slipper å oppleve den samme avvisningen som mange før dem har gjort.
En oppriktig unnskyldning handler ikke bare om å erkjenne det som har skjedd. Den handler også om å ta ansvar for det som skjer videre.
Til Den norske kirke vil jeg derfor si:
Takk for at dere ba om unnskyldning. Men la oss nå se at ordene betyr noe. La oss få en tydelig handlingsplan for skeiv inkludering. La oss se konkrete resultater i menighetene våre. La oss sørge for at ingen skeive må lure på om de virkelig er velkomne.
Vi ønsker ikke bare å bli tålt. Vi ønsker å bli møtt med kjærlighet, respekt og likeverd.
For vi er ikke gjester i Guds hus. Vi er en del av kirkens fellesskap. Vi er kristne, vi er skeive, vi er transpersoner, og vi hører hjemme her.
Ett år etter unnskyldningen er tiden inne for neste steg. Mindre symbolikk, mer handling. Mindre høytidelige ord, mer forpliktende arbeid.
Kirken har sagt unnskyld. Nå må den vise at den mener det.
