Meninger
Det var mye å glede seg over på Regnbuetreffet på Manglerud Gård – Så hvorfor klage?
– Historieløshet er en farlig form for kunnskapsløshet, skriver Vigdis Bunkholdt
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Den 4 mai var det Regnbuetreff på Manglerud gård. Masse folk, fin underholdning, mye og god mat. Til og med været klaffet og jeg fikk parkeringsplass! Så hvorfor klage?
Godt synlig ved en teltinngang hang det en stor plakat med kronologisk oversikt over viktige datoer i FRI og forløperne til FRIs liv og virke i tiden 1950 frem til i dag.
Det var mye å glede seg over og mye å bli imponert over i arbeidet med skeives rettigheter og levekår gjennom alle disse årene. Stor forandringer til det bedre, for eksempel avkriminalisering og avdiagnostisering.
Men det var også noe underlig, for ikke å si foruroligende ved plakaten.
For i tidskategoriene 1950 til 1967 ser det ut som det skjedde svært nær …..ingenting i arbeidet med våre rettigheter og levekår.
1950 sto der med stiftelsen av DNF 1948 og 1951 med innføringen av begrepet homofil. Men derfra og til 1967 - ingenting.
Med tanke på det vi vet skjedde i de tilsynelatende stillestående 16 årene, og ikke minst dokumentasjonen vi har om disse årene, er det både kunnskapsløst og respektløst å fremstille årene som uten innsats og uten betydning.
Arbeidet vårt kan være vanskelig å få øye på. Innsatsen skjedde jo i den stillheten som murene rundt oss krevde.
Vi kan heller ikke skilte med de mer spektakulære resultatene, som partnerskapsloven eller avkriminaliseringen. Men hverken arbeidsinnsatsen eller resultatene var mindre betydningsfulle.
Hverken for oss da, eller som plattform å stå på for dem som kom etter oss.
Noen eksempler er:
Journalist Rolf Løvås (første formann i DNF1948) skrev i 1950 en artikkel i Aftenposten under fullt navn og ble truet med oppsigelse hvis han prøvde seg igjen.
I 1956 holdt Psykologistudentenes forening paneldebatt med deltakere fra DNF1948 og folk fra forskjellige fagfelt.
I 1964 stilte modige Arne Heli opp til paneldebatt i Studentersamfunnet (under pseudonym, men, som det ble sagt; En ekte levende homofil).
Det ble laget informasjonsbrosjyrer, vi arrangerte møter og vi hadde en rådgivningstjeneste. Og over det hele lå det som var vårt hovedanliggende helt fra starten i 1950; arbeid med avkriminalisering, §213 måtte ut av straffeloven.
Ingen kunne vente at all denne aktiviteten skulle komme inn på plassen avsatt for 1951-1967. Men ingenting?
Når vi vet at alt dette er godt dokumentert, kan det ikke kalles for noe annet enn kunnskapsløst og respektløst, antagelig også historieløst å utelate 16 års arbeid.
Mangelen på kunnskaper kan det gjøres noe med. En tur til Skeivt arkiv og til Hans Wiggo Kristiansens forskning kan bøte på det.
Historieløshet er en annen sak. Det er en farlig form for kunnskapsløshet.
Å kjenne den historiske konteksten som hendelser utspiller seg i, er en absolutt betingelse for å forstå hendelsenes betydning. Uten det, mister man en dimensjon som gir arbeid og endring sin betydning. Ingen kan forstå arbeid med endringer og endringenes betydning uten å kjenne den historiske konteksten.
Så selv om arbeidet vårt foregikk i stillhet og selv om resultatene ikke var så spektakulære som avkriminalisering og friskmelding, så var ikke betydningen av endringene mindre.
Noe av det som skjedde var at de skuldrene kom på plass som resten av arbeidet kunne skje på.
Derfor kjentes plakaten både respektløs og sårende, og dessuten direkte feil i sin historieframstilling.
