Tilsvar
Tilsvar til: «Det var mye å glede seg over på Regnbuetreffet på Manglerud Gård – så hvorfor klage?»
– Vi takker både for kritikken og for historien som deles, skriver Inge Ås og Frederick Nathanael Kuratorer for SKAPE(T) – Undergrunnsstemmer og frigjøringskamp i skeiv kunsthistorie svarer
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Vi ønsker først å takke Vigdis Bunkholdt for innlegget hennes, og ikke minst for den innsatsen hun har lagt ned gjennom et langt liv.
Det var en stor glede og en ære å møte henne på Manglerud Gård. Samtalene vi hadde denne dagen gjorde inntrykk, og det er verdifullt å få møte noen som ikke bare har fortalt historien, men som selv har levd den og vært med på å forme den.
Vi setter også pris på at besøket motiverte henne til å skrive om betydningen av å kjenne sin historie. På dette punktet er vi helt enige: Historieløshet er farlig.
Vi har nå brukt flere år på å utvikle og formidle fra utstillingen SKAPE(T)” med undertittelen “Undergrunnsstemmer og frigjøringskamp i skeiv kunsthistorie”, som nettopp skulle løfte fram historier, erfaringer og kunstuttrykk som ofte har vært usynlige.
Det er samtidig viktig å presisere hva arrangementet på Manglerud Gård faktisk var. Dette var ikke et ordinært «regnbuetreff», men en åpen dag og et seminar arrangert av Utvalget for kjønn- og seksualitetsmangfold i Oslo kommune, Det sentrale eldreråd og Bydel Østensjø.
Dagen handlet om å dele erfaringer mange eldre skeive og lesbiske bærer med seg, gjennom foredrag, samtaler, kunst, musikk og fellesskap.
I den forbindelse viste vi et bittelite utvalg av den mangfoldige utstillingen SKAPE(T), som opprinnelig ble produsert ved Oslo Bymuseum i 2022 under det offisielle Skeivt kulturår. SKAPE(T) har i ett større format - som også inkluderer samtaler og foredrag blitt vist ved over 30 seniorsentre og sykehjem over hele landet gjennom Den kulturelle spaserstokken fra 2023 til i dag.
De to, små informasjonsplakatene som omtales i innlegget, er en liten del av denne større utstillingen.
Vi forstår at Vigdis reagerer på at det langsiktige og ofte usynlige arbeidet mellom 1951 og 1967 som var forut og gjorde flere av disse milepælene mulige ikke er nevnt på tidslinjen. Det er lett å kjenne seg såret når innsats man selv har vært en del av ikke er synliggjort.
Selve tidslinjen består av et begrenset utvalg sentrale politiske og juridiske hendelser og offentlige milepæler i vår frigjøringshistorie og ble valgt ut sammen med vår samarbeidspartner i Bymuseet i 2022.
Her er ikke enkeltpersoner nevnt. Dersom man skulle synliggjøre pionerinnsatsen, organisasjonsarbeidet og de mange menneskene som skapte grunnlaget for endringene, ville tidslinjen sett ganske annerledes ut – og langt mer omfattende.
For eksempel er dannelsen av Lesbisk Bevegelse nevnt, mens kvinnegruppa i DNF-48 – som var sentral i organiseringen av den første offentlige demonstrasjonen i 1975 – ikke med.
Heller ikke alle de forskjellige grupper og organisasjoner som har jobbet med frigjøringsaspekter.
Det betyr ikke at mye annet også er viktig, eller kunne vært valgt.
At datoene på plakaten i hovedsak er hentet fra etablerte historiske oversikter og kvalitetssikret av Bymuseet med fokus på sentrale politiske og juridiske hendelser er en forklaring, ikke en påstand om dette er den riktige. At det ligger et omfattende og ofte usynlig arbeid både før, mellom og etter disse punktene er en innvending vi tar med oss videre.
Samtidig mener vi at noe av kritikken bygger på en misforståelse av utstillingens premisser.
«SKAPE(T)» er ikke en komplett historiefortelling, og heller ikke en organisasjonshistorie.
Den er en kunst- og kulturhistorisk utstilling utviklet av Pride Art i samarbeid med kvinnekollektivet SFINXA. Mens SFINXA løftet fram deler av den lesbiske frigjøringshistorien med særlig vekt på kunstutrykk fra og med 70-tallet, tok Pride Art for seg skeiv kunsthistorie fra 1980-tallet og framover.
Når utstillingen bruker begrepet «undergrunnsstemmer», betyr ikke det at alle stemmer er representert. Tvert imot peker tittelen på noen av de erfaringene, uttrykkene og fortellingene som lenge har befunnet seg i randsonen av den offisielle historien.
Utstillingen gjør ikke krav på å være objektiv eller uttømmende. Den er et kunst- og kulturprosjekt som ønsker å skape samtaler, refleksjon og bevisstgjøring.
På den måten er også dette innlegget en viktig del av utstillingens ringvirkninger.
Når Vigdis minner oss om arbeidet som ble gjort i årene før de store gjennomslagene, tilfører hun viktige perspektiver som fortjener oppmerksomhet.
Vi takker derfor både for kritikken og for historien som deles.
Målet vårt har aldri vært å avslutte samtalen om historien, men å åpne den.
Historien er større enn enhver utstilling, plakat eller tidslinje kan romme. Derfor trenger vi både arkivene, forskningen, kunsten – og stemmene til dem som var der.
