DRAG: DEN SISTE SYNDEBUKKEN

Thomas Seltzer trekker linjene tilbake til den amerikanske borgerkrigen for å forklare hvorfor lover mot drag er det siste årets omdreining i den pågående kulturkrigen. 

– Den amerikanske konservatismen har dype røtter i plantasjearistokratiet. Det kom ingen strukturelle endringer i hierarkiet før opphevingen av apartheidlovene i 1964-65. Da kunne man ikke lenger bruke de svarte som «de andre» juridisk sett. Det som da skjer, er at plutselig begynner veldig mye å handle om abort. 

Skape mest mulig splittelse

Ifølge Seltzer underbygger vridningen mot abort en forståelse av konservatisme som en sementering av hierarkier i binære størrelser, hvit over svart, mann over kvinne, rik over fattig og så videre. For før abortlovene ble et betent tema i inngangen til 70-årene, ville 90 prosent av kristen-evangelikerne i Texas ha en mer liberal abortlovgivning, ikke mindre. I dag vil sju av ti amerikanere ha lovfestet rett til abort.

– Høyresidens strategi har siden 1600-tallet, vært å skape mest mulig kulturkamp, mest mulig splittelse. De måtte finne en ny huggestabbe når de ikke lenger kunne gå etter svarte. Det ble kvinner. Abortmotstanden er konstruert av strateger i det republikanske partiet. Nå som abortkampen igjen er i vinden, måtte de gå et steg videre og finne en ny gruppe å kontrollere og herse med, en ny syndebukk. Det ble homofile og drag-artister, slår Seltzer fast. 

Republikanernes tegneseriepolitikk

Amerikansk høyesterett opphevet som kjent den føderale retten til fri abort i fjor. Mye tyder på at den seieren ikke var en vinner for republikanerne. Den folkelige motstanden mot abortforbud vokser. 

– Dette er et langt større problem for partiet en dommen mot Trump. Folk ser hvordan forbudet funker i praksis, og det er ikke pent. Så det seiler opp som den største katastrofen for det republikanske partiet på flere tiår. Dermed jazzer de opp kulturkrigen. 

Seltzer mener at dette forklarer en del av den brå vendingen mot dragkultur. Kulturkrigen må fores med nye motstandere. Og målet med krigen, det er å vri oppmerksomheten bort fra den økonomiske politikken. En politikk som har som formål at oligarkiet skal beholde makt.

– Dypest sett handler dette om at et land der middelklassen har blitt utarmet etter over 40 år med nyliberalisme. Med Reagan endte drømmen om new deal og velferdsstaten. Folk ble lovet at de skulle få det bedre om alt ble deregulert. Men så skjedde det motsatte. De ble ribba. I 1967 fikk middelklassen 52 prosent av velstanden, i dag er det omtrent sju prosent. Da søker folk etter forklaringer. Og når noen ikke vil innse at det skyldes deregulering, kapital og finans, så må de skape andre syndebukker. Republikanerne er et parti som ikke kan vinne valg på voksenpolitikk, men lager en tegneserieutgave av verden, sier Seltzer. 

Moralsk panikk-bølge 

For om ikke det var nok med realpolitisk slagside, så kommer konspirasjonsbevegelser som Qanon inn i bildet med sine alternative forklaringsmodeller. Deres forhold til uenighet er at alle som ikke er enig i deres virkelighetsbilde, de er pedofile. 

Dette blandes så med tilbakevendende bølger med moralske panikk, såkalt «satanic panic», som igjen er en kamuflert form for rasisme. Det handler om å skape syndebukker når n-ordet er historie. 

– Dette er klassisk demagogi. Det kommer noen og skylder på «dem du veit». Du trenger ikke være veldig bevandret i religionshistorie for å se hva dette er: Det er blood libel, antisemittisme. «Det er noen fremmede som kommer og undergraver samfunnet vårt, og i tillegg ofrer de barn, drikker barneblod.» Qanon har koblet dette til all skeiv kultur. I dette narrativet blir det å vise dragshow til unge, det blir grooming, du forbereder dem på å bli overgrepet, sier Seltzer.

– Er det noe med dragkulturen i seg selv som gjør den utsatt som syndebukk?

– Ja, det er lite som utfordrer hierarkier så mye som det å lefle med kjønn. Selve draguttrykket er visuelt spektakulært. Det er lett å selge inn som «noe annet.» Det er triggende. I tillegg er det en elefant i rommet: skaphomofili er ganske utbredt på amerikansk høyreside. Det går knapt en dag uten at en eller annen republikaner blir tatt for noe som ikke er helt innafor de kristen-evangeliske familierammene, for å si det mildt. Jeg mener det handler dels om angsten for oppløsning av hierarkiet, og dels om at noen tenner på disse flotte RuPauls-ene. Og da skal det i hvert fall slås ned på …

Fakta har ingenting å si

Et tilleggsmoment, ifølge Seltzer, er at kampanjen mot dragartister i skolen inngår i en mangeårig kampanje mot den offentlige skolen. Han nevner blant annet Trumps tidligere utdanningsminister Betsy DeVos som et grelt eksempel. Eks-ministeren er eier av et av de virkelige store privatskolekonsernene i landet. 

– Dette er oligarkiet som forsøker å legge ned sivilsamfunnet for å tjene mest mulig penger selv. Hvem som er årets hatobjekt, skifter. For et par år siden var det kritisk raseteori, nå er det drag. Fakta har ingenting å si. Det handler bare om følelser, og de følelsene republikanerne er flinkest til å trykke på, er frykt og hat, gjerne i kombinasjon. Radikaliseringen av USA kommer ovenfra, ikke fra folk flest. Et godt eksempel: Mer enn 100 millioner amerikanere eier våpen. Kun drøye 4 millioner av disse er medlemmer av National Rifle Association, som har gått fra å være et nasjonalt skytterlag til å bli en høyreradikal lobby kontrollert av private equity-kapitalen som eier våpenprodusentene, som vil fjerne alt som kan ligne på våpenrestriksjoner. Mens det store flertallet av våpeneiere - inkludert grasrota i NRA - vil ha grunnleggende restriksjoner på hvem som skal kunne kjøpe og eie våpen. Med andre ord: amerikanere flest er sindige og fornuftige folk, mens agg og splittelse konstrueres ovenfra.

– Finnes det noen motgift? 

– Motgiften er at de fleste arbeiderklasseamerikanere, som både høyre- og venstresiden her hjemme fremstiller som noen dypt reaksjonære svin, de er ikke så veldig reaksjonære. De driter egentlig i hva naboen gjør i senga. Det samme gjelder abort, og våpensalg. Og folk er lei. Håpet er at unge folk gir faen. Kanskje er det også håp hvis folk reagerer som de gjorde på abortloven, når de ser konsekvensen av politikken slik den manifesterer seg i hverdagen og i nærmiljøet. En ting er å være anti-abort, men det blir noe ganske annet å se nabojenta som dro til en annen delstat for å ta abort en morgen blir hentet av politiet i hondjern. Eller at du støtter krigersk utenrikspolitikk i tykt og tynt men en dag innser at sønnen din ble sendt for å dø i Irak på grunn av en oppspinn om masseødeleggelsesvåpen.