«En vei videre – om de organisatoriske utfordringene i FRI»

Ettersom Landsstyret har valgt å ikke foreslå at det skal gjøres endringer i vedtektene i det ekstraordinære landsmøtet nå i desember, er alle tre forslagene slike som kan gjennomføres uten vedtektsendringer.

For det første tror jeg det er hensiktsmessig at Landsstyret blir enig med seg selv om hva deres rolle skal være i FRI. Mange av de som sitter i Landsstyret kan fortelle at de synes at det er mye å gjøre i tillitsvervet som fylkesleder og at de ikke opplever at de har ressurser og kunnskap som trengs for å lede den daglige driften i foreningen. Da tror jeg det er lurt å ta Landsmøtet på alvor og la det styret som Landsmøtet velger – Sentralstyret – være styre for FRI. Selv om det heter LandsSTYRET, tror jeg det ville være hensiktsmessig at Landsstyret bestemte seg for å være et representantskap. Et representantskap har en viktig oppgave i å gi overordnede retningslinjer for Sentralstyrets arbeid, og når Sentralstyret gjør fornuftige vedtak, kan fylkeslederne ta disse vedtakene med til sine egne fylkeslag og sørge for at de blir virkeliggjort lokalt. Jeg tror at FRI trenger et representantskap som på denne måten bidrar til å bedre kontakten mellom sentralt og lokalt. 

Hvordan kan dette ordnes i praksis? Her holder det at Landsstyret gjør det som er vanlig i mange andre organisasjoner: Det er Sentralstyret som kaller inn til landsstyremøtene og fremmer innstilling i sakene som skal behandles. Dette betyr at det ikke skal avholdes møter uten at det foreligger vedtak fra Sentralstyret. Dersom ett medlem av Sentralstyret kaller inn – om det så er lederen selv – må Landsstyret avvise å fatte vedtak. En slik ordning vil hjelpe til å huske på rollefordelingen: Det er Sentralstyret som forvalter driften av organisasjonen. Landsstyret har som oppgave å gi generelle råd og innspill i forkant og formidle vedtakene i etterkant. Det er viktig å se at dette ikke fjerner den muligheten Landsstyret har til å overprøve Sentralstyrets vedtak, men det ligger en brems i dette som gjør at en enkeltperson alene ikke kan ringe rundt og kalle inn til plutselige møter. Jeg tror dette vil avverge en del dramatikk.

Det andre som trengs, er at lederen forstår at dennes oppgave ikke er å bestemme mest mulig, men å forvalte beslutninger tatt av andre – hovedsakelig Sentralstyret og i noen tilfeller Landsstyret. Sentralstyret må derfor vedta prosedyre- og fullmaktsbestemmelser for leder og et eventuelt arbeidsutvalg under styret. Når styret vedtar retningslinjer om hvordan tillit og beslutninger skal forvaltes internt i styret, vil lederen og arbeidsutvalget få hjelp til å huske at deres oppgave ikke er å bestemme på andres vegne, men å forvalte felles beslutninger, . 

Det tredje som trengs, er en forutsigbar politisk styring av sekretariatet. Dersom Sentralstyret skal lede driften av organisasjonen, må Sentralstyret også lede virksomheten i sekretariatet. Sentralstyret må vedta et økonomireglement som regulerer pengebruken og hvordan denne skal kontrolleres. At styremedlemmer som ikke har fått noen økonomiorientering gjennom året, forventes å skulle godkjenne årsregnskapet på 20 minutters varsel, er ikke akseptabelt. Det kan heller ikke være slik at ansatte i foreningen sender søknader om ekstern støtte i millionklassen uten at det foreligger konkret vedtak om dette fra Sentralstyret. Det er dessuten behov for en bevisstgjøring om hva rollen som ansatt innebærer i forvaltning og utforming av beslutninger i foreningen. Jeg har opplevd at en ansatt forlangte å få en protokolltilførsel for å markere seg mot styrets vedtak. Jeg tror at en god og forutsigbar politisk styring av sekretariatet over tid vil bidra til et godt arbeidsmiljø og en god ivaretagelse av de ansatte i tillegg til å gi styret mulighet til å utøve sitt ansvar som arbeidsgiver på en hensiktsmessig måte.

Til slutt en personlig kommentar:

Som organisatorisk nestleder ble jeg valgt med en uttalt intensjon om å bygge et mer robust FRI på demokratisk grunnlag. For å få det til, mener jeg at organisasjonskulturen må endres i den retningen jeg har skissert ovenfor. Det jeg ønsker, er at skeive mennesker skal kunne fremme sine interesser gjennom en demokratisk forening uten å bli tvunget til individbasert aktivisme. Jeg tror at mange skeive ønsker dette og jeg mener at vi som fellesskap også trenger det - særlig nå som mørke skyer trekker inn over oss. Min opplevelse var at det ikke var mulig å diskutere disse spørsmålene innenfor rammene av god, demokratisk foreningsskikk – og derfor trakk jeg meg.

Jeg er fortsatt medlem av FRI, for å støtte fylkeslagenes store og viktige arbeid med å lage trygge møteplasser for skeive over hele landet. For meg fortsetter noe av den skeive kampen i andre fora, ettersom jeg mener at skeive stemmer også bør legge premissene for skeives livsvilkår på nasjonalt plan.