Litteratur

To bøker fra en av Skandinavias mest fryktløse forfattere

Glenn Bech vil ødelegge stemningen i den skeive, urbane middelklassen. – Problemet er at vi ikke snakker om klasse. Det oppsto på et tidspunkt en idé om at vi alle var i samme båt, og så lot vi som om det var sant, sier Bech. Nå er forfatterens to kritikerroste romaner oversatt til norsk.

Glenn Bech (f. 1991) er utdannet psykolog. Han gikk ut fra Forfatterskolen i København i 2019, og debuterte i 2021 med romanen «Farskipet», som ble nominert til en rekke priser og kåret til Årets roman av Blixenprisen. I 2022 kom «Jeg anerkjenner ikke lenger deres autoritet», en tekst som fikk sjangerbetegnelsen "manifest" og som fungerte som en brannfakkel for en større diskusjon om klasse, kjønn og identitet i Danmark. Boken fikk Politikens Litteraturpris i 2022.
Publisert Sist oppdatert

Den homofile forfatteren og psykologen Glenn Bech er det hotteste navnet i Danmark akkurat nå. Han ble født inn i en arbeiderklassefamilie i småbyen Horsens på Øst-Jylland for 32 år siden. I 2021 ga han ut sin debutroman «Farskibet», som handler om klasse, giftig maskulinitet og farens selvmord. 

I 2022 ga han ut sin andre bok, et manifest med tittelen «Jeg anerkender ikke lengre jeres autoritet». Den ble beskrevet som en meteor fra planeten Underklassen da den traff det litterære Danmark. 

Provinshomser og representasjonssmykker

Nå foreligger begge bøkene i norsk oversettelse.

«Farskipet» er en desperat, insisterende fortelling i og om fars fravær. Om to etterlatte gutter og deres mor, om to tenåringssønner og deres mor, om to voksne brødre og deres mor - alt sammen sett i lys av tragedien, som ble til tragediene, som ble til dette: et sorgfullt og rasende vitnesbyrd om en familie ødelagt av destruktiv maskulinitet. I et språk som veksler mellom det ugjennomtrengelige og det gjennomsiktige, det insisterende og det famlende, har Glenn Bech skrevet en brutal erindringsroman om klasse, kjønn, vold og svikt.

«Jeg anerkjenner ikke lenger deres autoritet» er et indignert, selvutleverende og ømt manifest om klassekamp, proletariat og elite. Om provinshomser og representasjonssmykker, om moralisme og hykleri, om Tiger King og sosiale media, om dem som alltid får taletid og om dem som ikke føler seg berettiget til en stemme. Med sinne, misunnelse og humor setter Glenn Bech fyr på alle illusjoner om like muligheter, og insisterer på å snakke utfra sine egne erfaringer fra klassesamfunnet.

I fjor spurte Blikk forfatteren hva han håper at bøkene kan bidra til.

– Noe av det fineste du kan oppleves om forfatter, er å skrive en bok som andre kan kjenne seg igjen i. At de kan få bekreftelse og styrke, så de kan gå ut og kjempe for en bedre verden med sine egne forutsetninger. Man skulle tro det var umulig å påvirke noe som helst med bøker, men fra den ene dagen til den andre har vi begynt å snakke om klasse igjen i Danmark. Håpet er at klassebevisstheten kan mobilisere på tvers av identiteter, hudfarge, kjønn, alt det her. Se at det faktisk er en felles kamp der ute, sa Bech til Blikk i 2023.

Undertrykt femininitet

Han skjønte at han er homofil da han begynte på skolen. Jentene ble han venner med, og guttene fantaserte han om. 

– Ordet queer kjente jeg ikke, men jeg visste at det var annerledes for meg enn de andre. Jeg følte at det ville være sosialt selvmord å si det høyt. Jeg spilte fotball og vi ropte skjellsord som «svans» og «bøsse» hver gang noen gjorde noe feil på banen, så jeg visste at det hadde man ikke lyst til å være.

– Hva gjorde dette med deg?

– Jeg lærte som mange andre å kontrollere håndledd, stemmeføring, kroppsholdning og interesser. Jeg så at de som var mer feminine og ikke kunne skjule det, ble ekstremt mobbet. Jeg tror at jeg fra dette har fått masse internalisert homofobi. For eksempel tenkte jeg lenge at de feminine homoseksuelle skapte problemer for oss andre. Fortsatt er det slik at hvis jeg ser et regnbueflagg, så kan jeg få hjertebank av tanken på å bli sett med det fordi jeg har opplevd utskjemming og vold. 

Venstrefløyens forsømmelse 

Glenn Bechs hovedfiende er «the one percent», oljemilliardærene, folka i de store glassbygningskontorene i hovedstedene rundt omkring i verden. 

– Det er veldig enkelt å kjempe for at vi skal male den Danske bank i regnbuefarger, men reelle endringer, som at ens egne foreldre må betale mer skatt, at det ikke skal finnes privatskoler, ting som vil gjøre vondt i ens egen hverdag, der vil jeg gjerne se en venstrefløy som er tydelig. Ministrene i Danmark er høyt utdannede, bor i København og lever veldig komfortable liv. De har lite til felles med de menneskene de hevder at de kjemper for. Så har man høyreorienterte politikere, som er mot innvandring og kanskje bruker et språk som resonnerer mer for arbeiderklassen. Venstrefløyens forsømmelse av slike utfordringer er en foræring av disse velgerne til høyrefløyen. 

Bech innrømmer at det betyr noe for han personlig når han ser regnbueflagg, men at han er skeptisk til kommersialiseringen av Pride.

– Det kan man ikke sette en prislapp på. For den danske bank er det en fin ting siden vi er inne i en periode hvor det er på moten å heie på skeive. Men det handler kun om penger. Så snart det ikke er penger i regnbueflagget lenger, så forsvinner de. Det må vi vite. 

 

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS