– Tenk at noen ser meg slik, og rett og slett får lyst til å sette en kule i panna på meg

Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

Juni nærmer seg med stormskritt. Alskens utyske og lavtlevende livsformer kryper ut av hulene sine for å gni seg i henda mens de diskuterer hvorvidt prideflagg og menn i parykk er skadelig for unge sinn. 

For bare ti år siden jobbet jeg selv tett med det skeive miljøet, og jeg mener bestemt samfunnet har beveget seg i feil retning siden da.

Det jeg husker som en fest full av farger, glitter, glade mennesker og sang, har endret seg til en hardere kamp enn vi har sett på lenge.

Skytevåpen, trusler, hets og trakassering. Er dette hverdagen vi må innrette oss etter fremover?

Da terroren rammer et politisk parti sommeren for 12 år siden sluttet et helt land seg til i sorg. Rosetog, en klem fra fremmede og en følelse av kollektiv tilhørighet kjente vi alle på. Da terroren rammet det skeive miljøet i 2022 kjente vi ikke noe på denne kollektive tilhørigheten.

Mens blodige og sårede skeive mennesker løp for livet, startet allerede debatten om hvorvidt dette var selvforskyldt: 

Er vi rett og slett for synlige?

Kan vi egentlig takke oss selv for at enkelte mennesker ønsker oss gjemt bort eller rett og slett døde? 

Nå raser debatten i «pottitlandet» vårt om prideflagg og undervisning i skolene:

Trenger egentlig barna våre å lære om at noen gutter liker gutter og noen jenter liker jenter?

Trenger barna våre å lære om at noen mennesker føler at kjønnet de er født med ikke stemmer helt overens med de tankene de har i hodet? 

Ja, det trenger de.

For gjett hva? Skeive kids finnes. Og vet du hvordan jeg kan si det? Jeg har nemlig vært en.

Null miljøpåvirkning, jeg bare var alltid sånn.

Fortjener ikke disse skeive barna å føle på samhold, aksept og kjærlighet på lik linje med alle de andre barna?

Og faen heller, fortjener ikke de andre barna å lære om hvordan menneskene rundt dem fungerer?

Det er vår plikt

Det er ingen hemmelighet at de som vokser opp i dag vokser opp i en digital verden. Og jeg må bare si det at hetsen og hatet som foregår der er rimelig mye hardere enn et og annet skjellsord, eller knuff jeg opplevde på skolen på 2000-tallet.

Det er vel vår plikt som voksne mennesker å oppdra en generasjon etter oss som kan stå i dette, og kanskje til og med gjøre noe med denne kulturen som brer seg fortere enn et coronavirus på et gamlehjem. 

Disse er bare noen av reaksjonene jeg har fått på TikTok etter jeg har dratt på meg noe mascara og en parykk. Tenk at det kan vekke så stort sinne og avsky? Tenk at noen ser meg slik, og rett og slett får lyst til å sette en kule i panna på meg. Er ikke det litt skremmende? 

Heldigvis er jeg en voksen mann, og klarer å se mellom fingrene på disse kommentarene. Men hva om jeg var Henrik 13. år? Jeg tror neimen ikke han hadde takla det noe særlig bra. Henrik 29 år, har dessverre også begynt å kjenne på en uro. Og det hater jeg. 

Jeg tror det er viktigere enn noen gang at vi lærer barna våre om mangfold, kjærlighet og det livet de skal møte. Og jeg stoler på at vi har dyktige folk både i skole og barnehage som kan ta seg av dette.

Vi trenger dere

Jeg tror også det er på tide at «Kari og Ola Nordmann» med litt for lange tastefingre snart skjønner at de faktisk ikke vet best, men det er nok bare en vill feberdrøm. jeg har virkelig trua på ungdommen i dag.

Jeg tror de kan skape en bedre verden med litt veiledning. Trua på gamle, surmaga hekser og troll har jeg derimot gitt opp.

Gleder meg til et par generasjoner til har tatt på seg «trepysjamasen», for det er faktisk de voksne som er problemet. 

Håper våre heterofile allierte skjønner at de må trå litt mer til nå. Ta til gatene sammen med oss, rop høyt, og bær regnbueflagget med stolthet, og vis at du støtter en verden full av mangfold og kjærlighet.

Vi trenger dere, og jeg er ganske så sikker på at dere trenger oss også.

Happy Pride!