TilbakeBlikk

En kveld på Sinatra’s

Hver søndag tar vi et dykk i Blikk-arkivet. I dag: Blikk besøker Ramallah.

Da Palestina ikke regnes som en nasjonalstat, finnes det heller ingen grunnlov som forbyr homoseksualitet. Men det innebærer også at det ikke finnes lover som beskytter lhbt-personer.
Da Palestina ikke regnes som en nasjonalstat, finnes det heller ingen grunnlov som forbyr homoseksualitet. Men det innebærer også at det ikke finnes lover som beskytter lhbt-personer.
Publisert Sist oppdatert

Fra arkivet

Dette intervjuet sto på trykk i Blikk nr. 1, 2011.

Etter flere dagers venting, bomturer og kontakter via undergrunnen får Blikk kontakt med to homser som bor i Ramallah i det okkuperte Vestbredden.

Skepsisen deres er stor og ingen av dem vil møte oss på et offentlig sted. Men avtalen blir til slutt at vi kan møte dem på et trygt sted, Sinatra’s Café i gata Al Masyoun. Her finner vi oss et sted å sitte, trygt og godt skjult for innsyn fra gata og andre gjester. Men før intervjuet kan starte, må vi bestille drikke og mat, mye mat.

Sameh (30) og Muhannad (28) bor i Ramallah. De er snakkesalige og imøtekommende. De vet at Blikk er et homomagasin, men det stopper dem likevel ikke fra å spørre: «Er du homo?»

– Ja, absolutt, svarer jeg bekreftende.

– Er du aktiv eller passiv? spør Muhannad kjapt med et lurt blikk og et skjelmsk smil om munnen.

– Jeg tror han er en kriger i sengen, parerer Sameh og ler høyt.

Muhannad og Sameh sitter tett. De er fysiske med hverandre, men det er lett å se at Sameh er den eldre og erfarne av de to.

– Jeg er mammaen hans, ler Sameh og ser bort på Muhannad.

– Og jeg er den pene dattera, parerer Muhannad, men blir kjapt satt på plass av«mor».

– Pass deg nå!

«Faren det innebærer dominerer hele livet mitt. Men jeg må være tro mot meg selv. Og det kan uansett ikke bli verre enn det er, ikke sant?», sier Sameh.
«Faren det innebærer dominerer hele livet mitt. Men jeg må være tro mot meg selv. Og det kan uansett ikke bli verre enn det er, ikke sant?», sier Sameh.

Åpenhetens pris

Bestevennene møtes tilfeldig på gata i Ramallah i 2007.

– Jeg gikk sammen med en venn på gata da jeg fikk øye på Sameh. Ut i fra måten han oppførte seg på, antok jeg at han var homse, forteller Muhannad som sporenstreks gikk bort og tok kontakt.

– Jeg visste akkurat hva han skulle spørre om, så jeg sa «Ja jeg er homo», sier Sameh.

Siden har de vært bestevenner. Muhannad har fortsatt med å ta kontakt med de han synes ser skeive ut på gata.

– Kanskje jeg kan hjelpe dem til å få et bedre liv, sier han optimistisk, mens Sameh påpeker tørt at taktikken ikke akkurat har ført til det helt store og vibrerende homomiljøet i Ramallah.

– Vi kjenner og vet om mange, men vi er ikke nødvendigvis et stort miljø. Muhannad og jeg er åpne, og de fleste andre er det ikke.

De forteller at andre skeive er redd for dem, og at mange ikke tør å snakke med dem på offentlige steder. Men åpenheten deres har en høy pris. De er arbeidsløse begge to, ingen vil ansette homser.

– Når vi går på gata, kaster folk stein etter oss. De roper og kommenterer. Det er en del av hverdagen vår. Men til syvende og sist kommer jeg til å se tilbake og vite at jeg var meg selv. At jeg aldri løy, eller forstilte meg. Ingen kan ta det fra meg. Men det er veldig hardt å leve sånn som vi gjør, sier Sameh, stolt og trassig i stemmen.

Bestandig hjemme

Sameh forteller at familien hans er et kjent navn i Ramallah, og at alle derfor vet om «skammen» han har brakt over familien. Det er en byrde han lever med hver dag. Muhannads familie har også fått skam brakt over seg. Faren kastet han ut da han fikk vite sannheten.

– Men jeg har fått flytte hjem igjen nå. Faren min hater meg ikke. Han er bare veldig redd for meg og er bekymret for hva framtida skal bringe. Han sier: «Du har utdannelse i statsvitenskap fra universitetet, men ingen jobb. Jeg kan ikke passe på deg hele livet. En gang kommer jeg til å dø, og du vil være alene», forteller Muhannad som tilbringer mesteparten av tida hjemme.

– Jeg er bestandig hjemme. Spiser og sover. Det er livet mitt.

– Samme her. Spise, se på tv og sove. Av og til ringer jeg Muhannad, eller han ringer meg, sier Sameh.

De pleide å besøke hverandre oftere før. Nå skildrer de en virkelighet som innebærer mange «for» og «mot» før de stikker nesa utenfor døra. Hvis det skulle for eksempel vise seg at Muhannad mangler noen ingredienser til middagen han lager til faren sin hver dag, så tenker han: «Er det verdt å utsette seg for sjikane for å kjøpe en løk?».

De går sjelden ut etter mørkets frambrudd.

– Nå har det blitt direkte farlig for oss å vise oss offentlig. Bare på turen hit for å møte deg, ble vi forfulgt av flere personer. Noen truer, mens andre kommer med seksuelle tilnærmelser.

«Men jeg har fått flytte hjem igjen nå. Faren min hater meg ikke. Han er bare veldig redd for meg og er bekymret for hva framtida skal bringe», sier Muhannad.
«Men jeg har fått flytte hjem igjen nå. Faren min hater meg ikke. Han er bare veldig redd for meg og er bekymret for hva framtida skal bringe», sier Muhannad.

Tro mot seg selv

Sameh bekrefter at møtet med Blikk innebærer risiko. Men den er de villige til å ta.

– For det første: du er gjest i vårt land, og det ville være uhøflig av oss som vertskap ikke å møte deg. For det andre: jeg liker å snakke om livet mitt og fortelle om vår virkelighet. Faren det innebærer dominerer hele livet mitt. Men jeg må være tro mot meg selv. Og det kan uansett ikke bli verre enn det er, ikke sant?

Ifølge Sameh har ikke Palestina noen grunnlov i vanlig forstand, siden det ikke regnes som et land.

– Dermed finnes det heller ingen lov mot homoseksualitet. Men det er heller ingen lov som beskytter oss. Vi blir stadig trakassert av politiet. De arresterer oss ikke, men de kan finne på å ta oss med på stasjonen og sikte oss for prostitusjon som et påskudd.

Muhannad forteller om streite menn som prøver seg, fordi de ikke har tilgang til kvinner.

– Men jeg ikke et hull de bare kan knulle når de vil. Jeg har følelser og sex er en del av en større greie. Uten følelser blir vi dyr, men dyr har faktisk flere følelser enn slike menn. Når jeg nekter å ha sex med dem, begynner de å trakassere meg.

Maten kommer på bordet. Arabisk musikk strømmer ut av høytalerne, mens tv-skjermen viser musikkvideoer uten lyd og skaper et absurd bakteppe for historiene til Muhannes og Sameh. Servitørene setter stadig flere retter på bordet og det flyr kjappe replikker mellom dem. Det er tydelig at Sinatra’s er det fristedet vi ble fortalt at det er.

– Eieren er en araber fra USA, så han har et annet syn på homoseksualitet. Her kan vi være oss selv, til en viss grad, forklarer Sameh.

Gifter bort kjæresten

Mens Sameh passer på at vi får det vi skal ha av mat og drikke, spør jeg Muhannad om når han oppdaget at han likte gutter.

– Jeg skjønte at jeg var annerledes da jeg var fem år. Jeg var forskjellig fra andre gutter, og lekte med jenteleker og ville gå i jenteklær. Som tenåring ble jeg klar over at jeg hadde følelser for andre menn. Men jeg hadde ikke sex før jeg ble 18 år, jeg visste jo at det var forbudte følelser - og at jeg derfor måtte være tålmodig. Helst inn i døden. Sex er ikke like viktig som for eksempel et trygt liv, sier han og avslører at han nå har kjæreste.

– Vi har vært sammen i tre år, men det blir snart slutt fordi foreldrene hans kommer til å gifte han bort. Han kommer fra Hebron, og der er det mer konservativt enn her i Ramallah. Vi ses ikke så ofte, siden han reiser så mye. Det blir trist å forlate han, men jeg har vært forberedt på det lenge.

– Men det er sånn alle forholdene våre ender, sier Sameh og forteller at de også merker presset fra familiene sine.

– De prøver. Men skulle jeg noen gang bli gift og få barn, vil de også bli plaget slik som meg. Folk ville ropt etter dem på gata: «Dere er ungene til han homoen!»

– Jeg vil aldri utsette en kvinne for det samme som jeg opplever, slår Muhannad fast.

«Men til syvende og sist kommer jeg til å se tilbake og vite at jeg var meg selv. At jeg aldri løy, eller forstilte meg. Ingen kan ta det fra meg», sier Sameh.
«Men til syvende og sist kommer jeg til å se tilbake og vite at jeg var meg selv. At jeg aldri løy, eller forstilte meg. Ingen kan ta det fra meg», sier Sameh.

Stoler på «mamma»

Men hva er drømmen deres? Lokker hvite strender og et vibrerende homoliv i Tel-Aviv?

– Vi slipper ikke inn i Israel. Vi har forsøkt, sier Sameh og forteller om den gangen de betalte for å få hjelp til å komme seg over muren som skiller palestinere fra Israel og det frie homolivet der.

– Vi kom oss til Jerusalem og dro så videre til Tel Aviv, hvor jeg har en venn. Vi var der i fem måneder, men så ble jeg tatt av politiet. Etter to dager deporterte de meg tilbake til Vestbredden.

Sameh er overbevist om at det var en homse som tystet til politiet.

– Det er mye sjalusi og misunnelse i homomiljøet. Du kan ikke stole på noen, Jeg stoler bare på «mamma», sier Muhannad og ser hengivent på bestevennen.

– Føler dere at verden har glemt dere?

– Hør her, verden vet ingenting om oss. Resten av homoverdenen vet heller ingenting om vår skjebne. De lever livene sine og er fornøyde. Jeg ber ikke om penger. Det eneste jeg ønsker er et trygt liv, en jobb og mitt eget hjem, sier Sameh bestemt.

Muhannad deler den tilsynelatende beskjedne drømmen.

– Jeg er 29 år og har lyst å skape et liv for meg selv. Jeg kan drømme om en flott framtid, men så lenge jeg sitter fast her i Ramallah, er det en umulig drøm.

– Vi elsker landet vårt. Men vi får ikke lov til å elske i landet vårt, sier Sameh trist og legger armen rundt halsen på Muahannad og gir han en god klem.

 

Powered by Labrador CMS