Kulturtipset

Åse Ava Fredheim anbefaler en annerledes roman og den nye plata til Kate Bush. – Jeg leste boka «Utvalgte emner i katastrofefysikk» av Marisha Pessl i vår, og jeg skulle ønske den aldri tok slutt. Boka er like deilig som tittelen tilsier. Rekordlange tankesprang lurer seg inn over alt, og de fungerer som lim. Romanen inneholder illustrasjoner av forfatteren og utallige referanser. Hele veien blir leseren bombardert av bilder, metaforer, refleksjoner, sitater og observasjoner. Låtskriver, sanger, pianist og entertainer Åse Ava Fredheim skriver tekster og synger ærlige sanger om alt hun kommer ut for. Enten det handler om kjærlighet, vær og vind eller insekter, frukt eller eksplosiver. Hun er inspirert av artister som Tori Amos, Joni Mitchell, Regina Spektor, Imogen Heap og Joan As Police Woman. Hennes sangstemme og underfundige, lune humor får alle gjestene på sommerens skeive ungdomsfestival, Jafnadr, sjansen til å oppleve. – I tillegg til boka «Utvalgte emner i katastrofefysikk» anbefaler jeg den nye skiva fra Kate Bush. Jeg har smuglyttet til den, og når jeg får lønn, skal den definitivt kjøpes. Den heter «Director's Cut». Det hele er lagt ned litt, så de som er redde for skingre-Kate, kan trygt komme fram fra buskene nå. Ved siden av musikk og litteratur bør folk få med seg filmen «A Single Man» med Colin Firt. Jeg så den, og den knakk meg som om jeg var en sånn amerikansk partypinne som lyser grønt etterpå.

– Hva var din siste kulturopplevelse?

– Forrige helg hørte jeg Kristoffer Lislegaard og Espen Skretteberg på Sound of Mu. Musikken deres faller litt innenfor og litt utenfor minimalistisk ambient og frimusikk. Dette var beroligende spinnvilt. Nå er det noen dager siden, men balansenerven min har ikke stabilisert seg igjen ennå.

– Hva har vært den beste kulturopplevelsen i det siste?

– Jeg var på konsert med Ida Waaler, Robert Rustad Amunsen og Sindri på Mir for litt siden. De er tre veldig forskjellige mennesker med samme tusenmillioner-formidlingsevne. De spiller på gitarer og synger fra alle deler av kroppen. Sindri driver til og med strupesang. Låtene de skriver er fantastiske, og gjennom hele konserten er det en kunstner som maler på et gigantisk lerret i bakgrunnen. Kombinert med bassvibrasjonene og smaken av øl er det firedimensjonal kunst. Jeg drømte en gang at jeg stod og sang foran et bilde av røde, grønne og gule tråder som beveget seg, og de som hørte på, måtte spise mango. Denne konserten minnet meg litt om den drømmen. Til min fryd spiller de igjen på John Dee 15. juli.