– Damned if you do, damned if you don´t

«Det har kommet meg for øret at jeg gjør folk kvalme. Her om dagen fikk jeg beskjed om at det var sykt hvordan jeg, som hiv - positiv kunne være åpen når det gjaldt mitt sexliv. Åpen om saunafrekventering , gruppesex, ja at jeg i det hele tatt hadde et sexliv». Debattinnlegg av Andrés Lekanger. «Hadde jeg vært deg», fikk jeg beskjed om, «hadde jeg sluttet å ha lyst på sex». Jeg ble også spurt om jeg var så dum at jeg enda kunne praktiserer ubeskyttet sex. Personen mente at dette sammen med det faktum at jeg ikke angrer på at jeg har pådratt meg hiv, kvalifiserte meg til å oppsøke psykiatrisk hjelp. Vel, om det føles betryggende for deg å vite det så kan jeg fortelle at jeg har gått i samtaleterapi siden jeg var 17 år. Slettes ikke på grunn av hiv. Dette er heller ikke, i likhet med min hivstatus, noe jeg skammer meg over. Sykdom, om den så sitter i kropp eller sinn, er ikke nødvendigvis et hinder i livet. Det er en del av det. Det er hva jeg gjør det til. Å anerkjenne sine begrensninger er ingen nederlag overhodet. Det er en strategisk handling som gjør at en best finner ut hvordan man kan få noe ut av livet. Slik at man kan få etterlatt seg sitt spor mens man enda har kontroll over det. Du leser et eksempel på dette nå. De indignerte spør, slik jeg ofte får erfare, hvordan i alle verdens navn og rike jeg kan være lykkelig. Da kan jeg jo ikke angre og sette et godt eksempel. Jeg behøver vel ikke angre på at jeg pulte meg til hiv for å evne å ha omtanke for andre. Eller for å forstå at andre takler hiv annerledes enn meg. Et annet problem med min lykke er visstnok at jeg ikke forstår at «»… Det er land i verden der mennesker dør på grunn av denne sykdommen - der ti-årige jenter får HIV fordi en uopplyst tulling voldtar henne siden han tror at å ha sex med en jomfru vil gjøre ham frisk. Der hiv-syke barn tar vare på sine yngre søsken…”, noe en annen person så pent påpekte i en nettdebatt. Jeg beklager: men om mine skuldre hadde vært så breie hadde det allikevel ikke vært min plikt å bære 40 millioner menneskers liv på dem. Det er selvsagt disse personenes rett til å si det, men jeg har ikke tenkt å la deres hets fortelle meg hva som er min plass her i livet, eller hvor mitt engasjement burde ligge. Om jeg vil gå på sex parties, sauna, og ellers ha et ikke monogamt sexliv, ja så gjør jeg det. Jeg har et like stort behov for sex som alle andre. Jeg har også like stor rett til å ha så mye sex jeg vil, med så mange jeg vil, og hvor jeg vil, som det hivnegative har. Mitt sexliv sier ingenting om mitt engasjement ellers, for engasjert er jeg. Skjønt, ikke med det visse mennesker føler det tryggest at jeg er engasjert med. Med bakgrunn i debatten om ubeskyttet sex og åpenhet overrasker det meg at førstnevnte blir så provosert av at jeg velger å være åpen om mitt sexliv. Mon tro om dette er fordi han dermed tvinges til å måtte ta et standpunkt? Åpenhet er viktig. Jeg vil ikke at mitt (sex) liv skal være usynliggjort. Forskjellige mennesker får hiv av forskjellige årsaker. Ansvarsløs handling er ikke det samme som ansvarsløst menneske. Vi må ikke kun snakke om at vi bør beskytte oss. Vi må alle også kunne snakke om at vi ikke alltid gjør dette, uten å lide fordømmelse og moralsk indignasjon. Disse to er ikke veien til åpenhet. Til deg som er så provosert over mitt sexliv og min vilje til å leve: du ba meg være forsiktig når det gjaldt åpenhet fordi mange allerede hater meg, og fordi mange åpne hivpositive i ettertid forteller at de angrer sin åpenhet. Til dette svarer jeg at du har fått meg styrket i troen på to ting: Det ene er at åpenhet er et personlig valg, noe hivnegative må ta hensyn til. Det andre er troen på mitt eget valg; at min åpenhet bekjemper intoleranse, skam og selvforakt. Åpenheten min bekjemper fordommer, og alt du står for. Den bekjemper mennesker som deg. Andrès Lekanger. 22 år og hivpositiv.