Den nye hivbølgen blant menn som har sex med menn

Kronikk av Av Rolf Angeltvedt, leder i Helseutvalget for homofile, og stipendiat Bera Ulstein Moseng ved NOVA. Med et dystert bakteppe ble Verdens Aidsdag markert i Norge før jul. Etter at norske helsemyndigheter på begynnelsen av 1990 - tallet syntes å ha etablert en kontroll over epidemien, opplever man nå på 2000 - tallet et reelt tilbakeslag. Norge er blitt rammet av den nye hivbølgen blant menn som har sex med menn (msm). I årets statsbudsjett prioriteres imidlertid det forebyggende helsearbeid blant msm som om krigen mot hiv allerede er vunnet. Sannheten er at det aldri før har vært så mange hivpositive msm i Norge. Tilveksten er betydelig og øker hvert år. I 2006 vil det antakeligvis diagnostiseres mer enn 100 nysmittede. Hiv blir ofte framstilt som en rettferdig sykdom i betydningen at alle nordmenn har den samme sannsynlighet for å bli å bli smittet av viruset; uavhengig av variabler som kjønn, alder, seksuell orientering, etnisk bakgrunn etc. Epidemiologiske data viser imidlertid at gruppen msm er overrepresentert i hele den vestlige verden, inklusive Norge. Hvis man unntar kvinner og menn med innvandrerbakgrunn som er blitt smittet heteroseksuelt i utlandet, utgjør homoseksuelt praktiserende menn mer enn 45 prosent av de som er smittet med hiv. Sett på bakgrunn av at msm utgjør omlag tre prosent av befolkningen er hivepidemien klart skeivfordelt. En forklaring på hvorfor Norge, som resten av Europa og Nord-Amerika, opplever en økning av andelen hivsmittede, kan paradoksalt nok være introduksjonen av de antivirale behandlingsmetodene i 1996. Fram til 1996 var det få som over tid overlevde med hivviruset. Dette innebærer at gruppen hivpositive msm stadig øker i omfang, dermed øker også omfanget av hivpositive personer som i teorien kan ha usikker sex. Økt smittepress er en problemstilling som stiller nye og utfordrende krav til det hivforebyggende arbeidet i årene som kommer. Den nye hivbølgen må også forstås på bakgrunn av en manglende helhetlig tilnærming i det helseforebyggende arbeidet blant msm. På Helseutvalgets seminarer har mer enn ti prosent av hivpositive msm deltatt i likemannsbaserte gruppesamtaler de to siste årene. I disse samtalene har det framkommet at mange opplever at viktige sider ved deres livssituasjon og seksualhelse blir neglisjert av helsevesenet i Norge. Hivpositive som bruker medisiner går jevnlig til legekontroll og får ofte detaljert og grundig oppfølging mht. tradisjonelle medisinske problemstillinger. Det synes imidlertid som om norsk helsepersonell – være seg sykepleiere og fastleger eller spesialister på hiv – finner det vanskelig å samtale med hivpositive om livssituasjonen deres som homofile og snakker lite eller aldri om intimitet og nærhet; kjærlighet og sex. I Sverige forholder helsemyndighetene seg aktivt til denne typen tematikk. Ved infeksjonsavdelingene er det ansatt egne kuratorer som arbeider med hivpasientenes livssituasjon og seksualhelse på deres egne premisser. Når skal det norske behandlingsapparatet og norske helsemyndigheter følge opp? Det hivforebyggende arbeid i Norge må ta sitt utgangspunkt i forskningsbasert kunnskap og fokusere på sammenhenger mellom miljø og identitet. Like lite som det er tilfeldig hvem som smittes av hiv er det ikke tilfeldig hvem som strever med en vanskelig livssituasjon eller uhelse blant msm. Det handler om tunge samfunnsmessige strukturer, seksuelle erfaringer og om muligheter til motstand og mestring ved iscenesettelser av mannlig homoseksualitet. Forhold som påvirker dette synes å være åpenhet omkring sivil status og forholdet til ulike homofile miljøer, samt hvordan man innretter og balanserer privatlivet i forhold til det heterofile majoritetssamfunnet og offentlighetskulturen forøvrig. Forskning ved NOVA antyder videre at risikosex blant msm må forstås på bakgrunn av skjevfordelingsproblematikk mht. levekår og helse. Det er viktig å poengtere at majoriteten hivpositive msm har en god livssituasjon, men at det i denne gruppen er et større mindretall som strever med ensomhet og psykisk uhelse, tung rus- og identitetsproblematikk. Det å tilhøre en seksuell minoritet eksponerer msm for livserfaringer som kan ha betydning for hvordan de evner å håndtere kjærlighet og samliv og smitterisiko i forhold til hiv. Det er påfallende at blant menn som har mye usikker homosex skjer det ofte innenfor rammen av en heterofil, bifil eller uklar seksuell identitet. Med andre ord: En avklart homofil identitet og en god integrering i homomiljøene synes å beskytte mot hivsmitte. Dette er et nøkkelfunn som viser hvor viktig det er å ha helhetlig tilnærming til msm og deres seksualhelse. Homofile flest er oppsiktvekkende flinke til å praktisere sikrere sex, men overfor det mindretallet som systematisk glipper hjelper det ikke med ensidige formaninger om å alltid bruke kondom. Strategiske variabler i det framtidige hivforebyggende arbeidet må være å arbeide likemannsbasert og rusforebyggende overfor særlige sårbare grupper innad i minoriteten, og ikke minst styrke homofili som likverdig kjærlighet og samlivsform.