– Homofile får asyl

Myndighetene avviser at homofile asylsøkere sendes hjem til forfølgelse i hjemlandet. – Hvis det innebærer fare for homofile asylsøkere å bli sendt hjem, får de asyl, sier Libe Rieber-Mohn (Ap) statssekretær for integrerings-, innvandrings- og mangfoldssaker i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Blikk Nett skrev i forrige uke om Utlendingsdirektoratet (UDI) som gir avslag på asylsøknader med den begrunnelsen at søkeren kan bo i hjemlandet så lenge han eller hun holder sin legning skjult. I en kommentar til Blikk Nett sier Jon Ole Martinsen, som jobber med prosjektet «Likeverd» i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) at dette i klartekst betyr at utlendingsmyndighetene mener at homofile skal benekte sin legning. Nye retningslinjer Etter disse oppslagene på Blikk Nett gikk Torbjørn Urfjell (SV) ut og forlangte at myndighetene må forbedre asyllovverket for homofile asylsøkere. – Vi utarbeidet nylig nye retningslinjer om kjønnsrelatert forfølgelse. I saker hvor homofili er anført, vil det ha betydning for risikovurderingen ved retur til hjemlandet. Påstanden om at homofile asylsøkere ikke får opphold er feil, sier statssekretær i Arbeids- og inklideringsdepartementet, Libe Rieber-Mohn. Hun påpeker at Norge handler i tråd med FNs flyktningskonvensjon som blant annet skal gi homofile beskyttelse. Tall fra UDI viser at i de siste tre årene har 14 personer oppgitt seksuell legning som søknadsgrunn. Fire av disse har fått innvilget asyl. Dette er personer fra Afrika, Kosovo og Iran. Ikke vis homofili offentlig UDI begrunner flere av avslagene med at homofile kan leve i skjul med sin homoseksualitet. Da vil de ikke bli utsatt for forfølgelse i hjemlandet. – Dette får UDI selv svare for, mener Rieber-Mohn. Hun toner ned betydningen av UDIs «leve i skjul» med at de kan ha ment at homofile ikke behøver å vise det åpenlyst. – I mange samfunn er det generelle sosiale, kulturelle og lovnedfelte restriksjoner for utfoldelsen i det offentlige rom, både for heterofile og homofile, uten at disse kan karakteriseres som forfølgelse. Det må derfor foretas en vurdering av hvor sterkt restriksjonene begrenser den enkeltes livsutfoldelse, og hvilken fare de utsetter seg for ved å bryte disse, sier Rieber-Mohn.