Stonewall-veteranen

For 40 år siden var han med i Stonewall-opprøret. I dag reiser han rundt for å minne om hvor langt, men også hvor kort, homokampen har kommet. – Det viktige med Stonewall var det som skjedde etterpå, sier Jerry Hoose til Blikk Nett Jerry Hoose var en av de unge guttene som vanket i Christopher Street. Men denne kvelden hadde 27-åringen bestemt seg for ikke å gå ut, en litt uvanlig avgjørelse siden Stonewall Inn var en større del av livet hans enn hjemmelivet var.    – Det var ikke fordi jeg likte meg på baren. Ingen av oss gjorde egentlig det. Men Stonewall Inn var det eneste stedet vi kunne danse. Det var vårt  sted.    I de små morgentimene 28. juni 1969 demonstrerte politiet at homoseksuelle ikke engang hadde rett til møtes i en gammel rønne. Jerry Hoose ble vekket av venner og dro ned til Greenwich Village for å se hva som skjedde.     – På det tidspunktet var kickdansen allerede i gang. Jeg så noen som rugget på et parkometer for å få det løs, mens andre forsøkte å velte en av politibilene. Men det var ingen egentlig aggresjon. Det var først da antiterrorpolitiet ble satt inn at den litt fandenivoldske stemningen skiftet til raseri og sinne.     – Det var som om en streng brast. Vårt eget land hadde satt inn terrorstyrker mot oss, og det eneste vi hadde gjort var å danse!    Jerry forteller at han tror at de innerst inne hadde gått med et håp om at noe skulle skje.    – Noe som kunne rokke ved den klamme stillstanden som gjorde det mulig for politiet å trakassere oss. Det var rett og slett vidunderlig å rase rundt i gatene og velte biler, og praktfullt å se dragdronningene utfordre politiet. Arrestert for feil klærJerry Hoose minner om det politiske bakteppet for opprøret.    – Det var ikke lov å leie hverandre i Christopher Street. Barene hadde ikke lov å servere oss alkohol, og du ble arrestert hvis du ikke hadde minst tre «kjønnsbestemte» plagg på kroppen. Vi ble ledd av, trakassert og hengt ut. Vi hadde ingen egentlige organisasjoner som kjempet for oss, og møtte døve ører i American Civil Liberties Union. Vi hadde ingenting.     Han tror likevel ikke det hadde blitt noe Stonewall-opprør uten de unge gatehomsene i Christopher Street; gutter som mer eller mindre bodde på gata, og som levde ut sin såkalte «legning» i offentlige parker og i lasterommene på trailere som sto parkert like ved.     – Dette var unge gutter – og jeg oppfattet meg som én av dem – som verken hadde jobb, karriere eller framtid. Vi hadde blitt arrestert så mange ganger at vi hadde kommet ut av tellinga, og var på bristepunktet allerede før raidet.    Om Stonewall var viktig, var det som skjedde etterpå enda mer grunnleggende.    – Det var ikke gitt at tre-fire kvelder med uorganiserte tumulter ville føre til noe som helst. For meg var Stonewall skjellsettende fordi det førte oss sammen slik at vi kunne organisere oss.    Mindre enn fire uker etter var Jerry Hoose med på å starte Gay Liberation Front. Den skulle få en kort og kaotisk historie, og bli etterfulgt av Gay Activists Alliance. I statuttene til den siste het det blant annet: «Vi, som frigjorte homoseksuelle, krever retten til vår egen kropp og retten til kjærlighet – det vil si retten til å føle seg tiltrukket av skjønnheten i personer av vårt eget kjønn.»Bill Clinton sviktetIfølge Jerry endret organiseringen livene deres.     – Politiet sluttet å trakassere oss, og året etter kunne vi både marsjere og leie hverandre i Christopher Street. I ettertid har jeg tenkt mye på hvorfor dette skiftet kom så brått, og jeg tror jeg har svaret: Vi fikk tyngde rett og slett fordi politikerne oppdaget at vi ikke var en liten og marginal gruppe, men faktisk veldig, veldig mange.    Lovfestete rettigheter tok lenger tid. Faktisk er de ikke på plass ennå. Jerry Hoose legger ansvaret på Bill Clinton.    – Bill Clinton brøt alle løfter han hadde gitt oss. Han undertegnet loven som fratok oss retten til ekteskap, og satte oss dermed tiår tilbake. Han falt oss i ryggen, rett og slett. Det fins ingen unnskyldning for det.    Det ga motkreftene tid til å mobilisere, mener han. I dag handler homofile ekteskap ikke lenger om politikk, men om religion.    40 år etter Stonewall er Jerry Hoose fortsatt en utrøttelig aktivist i kampen for homoseksuelle rettigheter. Han møter unge homofile som ikke engang har hørt om opprøret.     – Jeg forteller dem hva vi vant den gangen. Men jeg advarer også om hvor forferdelig lett det er for oss å miste alt sammen.