Eksentriske damer i Sevilla

Thomas Skaalvik er på reise i Europa i et år i bobil sammen med hunden sin. Denne uka forteller han om Sevillas temperamentsfulle kvinnfolk og «jomfruer» bak jerngitter. Sevilla er en vakker og ikke minst en underlig by. Nesten et mysterium i seg selv og må oppdages lag for lag. Jeg liker sånne steder som har et vell av skatter å by på, selv når turistrundene er ferdiggjort og de obligatoriske bildene til fotoalbumet er tatt. Det er sjel her, det er et yrende liv, og ikke minst mennesker på jakt etter evig lykke. Og det kan jo være så mangt... I utgangspunktet er jeg ikke noen stor fan av disse skranglete dobbeltdekkere av noen røde busser som frakter turister rundt omkring. Japanere, briter og tyskere, og en og annen nordmann, som sitter med ørepropper som knitrer og prøver å få med seg litt av byens historie og severdigheter. Det er noe harry ved det. Du vet hva jeg mener. Og om du ikke gjør det, så er det helt greit. Men skitt au, det er jo ingen som kjenner meg her, og i sannhetens navn er jeg jo en ekte turist. Og forresten, så er det kanskje ikke så dumt det der med turistbusser. Det er jo et alle tiders sted å møte mennesker, det også. Om man finkjemmer litt. Og før jeg vet ordet av det, står en kjekk amerikaner i begynnelsen av 30-årene rett foran meg og holder et entusiastisk foredrag om byen for noen av sine mer gråhårede (eller er det blåhårede?) landsmenn som er i gosh-a-meg humør, og fyller setene og vel så det. Ja, ikke i Sissel Kyrkjebø-stilen, men ekte amerikansk, takk. -Woooouw! Ain't that somethin'? Snart peker han på Torre del Oro (Gulltårnet) hvor skipene i sin tid losset skatter fra koloniene, så på de mange broene med hypermoderne design som krysser elven Guadalaquivir (og så kan du trimme tungen litt på det ordet ), og over til et imponerende expo-område med navnett Isla Magica, for så med stor innlevelse å fortelle om, og peke ut, ruten til prosesjonene som finner sted i den Hellige Uken, der hver bydel stiller opp med gigantiske madonnaikoner, og toger byen rundt og snur Sevilla på hode i en ekstase av fiesta og tårer. Og det hele døgnet rundt. Jeg følger interessert med. Både på ham, og det han forteller. Stephen heter han forresten. En halvstudert røver og selvlært i både italiensk og spansk. Han endte opp i byen for fire år siden etter en ulykkelig kjærlighetshistorie med en kar i Bologna i Italia. Måtte komme seg bort fra det hele og starte et nytt liv her. Fremdeles er han på jakt etter den store kjærligheten, men så langt dårlig hell. Men kjærlighet til byen, det har han. Han inviterer på en privat guidet runde. No strings attached! Og vi møtes langt etter leggetid på baren El Rinconcillo som har vært i kontiunerlig drift siden 1670. Skinkene henger ned fra kjøttkrokene i det brunsvarte tretaket, På veggene tusenvis av nedstøvede vinflasker og bilder av en lidene Jesus på korset innimellom. Kanskje enda flere av en kitchy sørgende Jomfru Maria. Religion, tapas og vin om hverandre. Det ser ikke ut til å være noen grunn til å skille på det. Og lydnivået er høyt. Ikke på grunn av musikken, som snart skal overta for de høyrøstede spanjolene som nyter sin fredagskveld med unger og kjerringer, og lar den siste tapasbiten havne i sluket på stedets stamhund. Og gulvet ser ut som et askebeger etter hvert som sneipene hoper seg opp. Det skal visstnok være sånn. Men så for kveldens underholdning; bartenderen brøler ut et eller annet på spansk og baner vei for en knøttliten, lysblond dame i en sliten folkedrakt og med sjal over skuldrene. Godt over sin første ungdom. Når jeg sier blond, så er vel det sant inntil et skarpt skille ved hårroten der knallsvart tar over. Det blir i hver fall musestille i lokalet mens hun stiger opp på en trekasse med en gitar nesten større enn seg selv. Forventningene er til å ta å føle på. Om hun hadde glemt gebisset hjemme, kan må i ettertid lure litt på, men jeg tror ikke det hadde spilt noen rolle. Hun stemmer i hvert fall gitaren i fem lange minuttter, og notene blir nærmest ugjenkjennelige etter hvert som tiden går. Så dundrer hun løs med kraftfull røst på en folkevise av den sørgeligste sorten. Hjerteskjærende grusomt! Det går opp i den høye c som en stukken gris og ned i de dype toner som en rautende ku. Og så en liten støyt av sherryen før hun setter i gang igjen. Evig katzenjammer. Men underholdene er det! Og folk synger med og begynner snart å flire innimellom. Kanskje ikke så pent gjort, men det ser ikke ut til å gå noe særlig innpå henne, inntil en branne av en godt bedugget kar, får et latterkick som runger gjennom lokalene og overdøver den kunstneriske damen. Det liker hun tydeligvis ikke, og tar et skikkelig grep, med begge hendene, rundt gitararmen, og slår den som et balltre i veggen og smadrer den til pinneved. Tydelig at det er litt tæl i det lille vesenet, som visstnok skal være kjent for sine temperamentsfulle opptredener i Sevilla by. Akkurat det tviler ikke jeg lenger på. Og stor ekstase blant publikum, blir det. Snart brøler de av latter. Og hun ned av trekassen og i full steam mot den stakkars mannen som snart får lære at det ikke er noen vits i å krøsse henne. Hun tar like godt et grundig tak i juvelene hans og trøkker til. Han piper som en kastrert sjimpanse og ber Jomfru Maria om nåde. Men det får han ikke. Den hissige dama tar en runde til for å sette ham på grundig plass. De spanske glosene hun brukte, tør jeg ikke å oversette, men at han fikk gjennomgå, var det liten tvil om. Om han kom helskinnet fra det, skal jeg ikke ha sagt, men penger fikk hun. Massevis også. Stappet ned i de bh-en på den ferme barmen. Så kan man jo lure på om det er lurt å ha det moro på andres bekostning? Det blir i hvert fall ikke meg som står der og fniser neste gang hun setter i gang. Men Stephen og jeg kommer oss velberget ut av lokalene og vandrer snart gatelangs. I likhet med meg er han betatt av de mange vakre bygårdene i de trange smugene. Jeg spør ham hvorfor i all verden sevillianere var så opptatte av smijern og særlig foran vinduene? Han forteller at historien skal ha det til at i gamle dager ble de satt opp av påpasselige fedre for å beskytte sine unge, vakre døtre fra kurtiserende elskere. Det skulle ikke være den minste sjanse for at en ung Romeo skulle kunne ta seg inn for en aldri så liten hyggestund og besudle familiens ære og rykte. Uttrykket «å bite jern», som visstnok brukes den dag i dag, henspiller på den lidenskapelig lengselen etter å nå sin elskede uten å lykkes. Alt som var igjen, var knuste hjerter og kanskje et par knuste tenner. Og kanskje litt jerntilførsel, må vite. Helt slik er det vel ikke i våre dager, men jerngitter foran vinduet til hun litt soltørkede dama nede i veien, et par hundre meter fra campingplassen, er det så visst! Det hele begynner så uskyldig med at Hector er litt nysgjerrig på alt epleskrellet som hun hiver ut av vinduene. Grøfter er fine til det formålet. Huset hennes ser ut som en hvitkalket bunkers med høye murer rundt. På toppen av muren massevis av glasskår murt inn for å hindre inntrengere. Og så denne dumme halv-schæferen som raser rundt og skal passe på hele greiene. Hector bare pisser på lyktestolpen og gidder ikke å løfte øyelokkene engang Jeg har en følelse av at nok ikke det blir meg som klyver over de murene. Men hun smiler, og vinker der hun står med forkle på og skreller i vei. Neste gang vi passerer er hun enda hyggeligere og enda mer oppstemt og nynner som en våryr papegøye. Så tar det helt av - tredje gang er det et sceneskifte av dimensjoner. Oppsatt hår, sminke i sterke farger og knallrød bluse og åltrange bukser. Klart det alltid er hyggelig når noen pynter seg litt, men når hun setter i gang med noe som ligner på en tiurleik på gårdsplassen blant løshunder og høner, og synger i vei på en arie, og danser med dramatiske bevegelser, begynner varsellampene mine å blinke. Og sånn har det fortsatt hver gang vi går på tur forbi. Men bevares, Hector og jeg går ikke av veien for litt underholdning. Bare så synd at jeg ikke er den elskeren hun kanskje aldri fikk, men jeg tviler sterkt på at det blir meg som kommer til å bite jern en sen fredagsnatt. Jakten på lykken kan være så mangt, og det er slettes ikke alle som er på jakt etter den store kjærligheten. Eller rettere sagt, når jakten er over og forholdet går over i den gjengse hverdag, kan det se bedre ut på den andre siden av jerngitteret. Forleden dag kom Mary fra Bristol trillende inn på campingplassen i sin Ford varevogn innredet som bobil og parkerte ved siden av meg. Også det en dame godt over middagshøyden, men fremdeles full av energi og pågangsmot. Ingen tiurleik og sterk sminke der nei. På jakt etter lykken er hun heller ikke. Den har hun funnet for lengst etter en tilværelse med en alkoholiker av en mann som har slått og banket henne i nærmere 40 år. Merkene som hun viser er fremdeles tydelige. Og i en alder av 65 bestemte hun seg for å skille seg og starte et nytt liv. Ingen leilighet eller noen annen forbindelse til England, annet enn sin datter som tar vare på og formidler posten. Landeveien har blitt hennes nye hjem, og hun elsker det!. Det eneste som plager henne er å ta beslutninger. Det hadde mannen gjort for henne i alle år, og resultatet er at hun blir kjørende hit og dit og aldri klarer å bestemme seg for verken det ene eller det andre. Men å sitte i noe fuglebur sammen med et mannfolk som slår og banker, kommer slettes ikke på tale. Det understreker hun med og en kraft og tyngde som ikke er til å ta feil av. Men jeg tror hun har et poeng når hun sier at hun føler seg hjemme i Sevilla. Ikke bare fordi byen er vakker, men i like stor grad takket være de mange menneskene som har brutt gjennom sine egne jernbur og skapt sin egen lykke. Eller er på jakt etter den. Hver og en på sitt vis og som til sammen gjør byen til en spennende smeltedigel. Jeg var så heldig å få treffe noen av dem. Og de jeg har fortalt om, er bare noen av dem. Hvis du har lyst til å sende mail til meg er adressen: tskaalvik@mac.com