Mordet på Milk
For 30 år siden ble historiens mest berømte homopolitiker skutt av en konservativ byrådskollega. Samme kveld gikk 40 000 mennesker i fakkeltog og sørget over mordet på «borgermesteren i Castro Street», Harvey Milk. I dag har «Milk» norgespremiere på kino. Den lille Harvey Bernard Milk av jødisk-litauisk opprinnelse var et barn med morsomt utseende, kjempestore føtter, ditto blomkålører og enorm Streisand-nese. Prikk lik den yngste av dvergene i Disneys film om Snehvit som hadde premiere da lille Harvey fylte åtte. Og gjett om han fikk vite det! Annerledesungen elsket opera og klassisk musikk og moret voksne med å proklamere at han foretrakk Wagner, Mahler og Richard Strauss, mens Verdi var for folkelig … Han fikk sin seksuelle debut som fjortenåring på selveste Metropolitan, på ståplassene på øverste galleri, som viste seg å være et velkjent sted for homocruising. Han var seksuelt aktiv fra da av og hadde mange flerårige forhold. Han var en snakkesalig, tildels veldig hissig person, og alltid omgitt av mange mennesker, som aldri så mye som mistenkte han for å være «pervers». Han var konservativ og deltok i republikaneren Barry Goldwaters valgkamp mot demokraten Lyndon B. Johnson i 1964. Han ble lærer og senere statistiker i et advokatfirma. Radikal demokratEtter hvert fikk han kontakter i teatermiljøet på Broadway og var mer eller mindre involvert i uroppføringene av «Hair» og «Jesus Christ Superstar», begge revolusjonære og kontroversielle i en grad som er vanskelig å fatte i dag. Han var en del av homomiljøet i New York i tida rundt Stonewall-opprøret i 1969, skiftet ham til langhåret, skjeggete hippie og flyttet til San Francisco sammen med den tjue år yngre Scott Smith i 1972. Milks dager som konservativ var talte.Han åpnet en kamerabutikk på Castro Street, hovedgata i Castro som langsomt hadde utviklet seg til å være USAs skeiveste bydel. Dette begynte under krigen da homofile soldater ble kastet ut av militæret i stort antall og valgte å bli i byen i stedet for å reise hjem «med skammen». I 1963 ble det åpnet en «lovlig» homobar i Castro Street. Heteroseksuelle flyktet fra området i hopetall, og hippier og homoer (som ofte var de samme) kunne kjøpe de gamle viktorianske bygningene for en slikk og ingenting. San Francisco ble homsenes eget Oz, og den homofile andelen av befolkningen steg eksplosivt til tross for at kaliforniske lover mot homoseksuell praksis var en av landets strengeste. Klimaet var anstrengt, til dels voldelig, og Milk kastet seg med full kraft inn i lokalpolitikken, som radikal demokrat. Milk var en ekstremt karismatisk person, og hadde evnen til både å lytte til enkeltmennesker og til å bevege en stor folkeforsamling. Han var den fødte leder og intenst trassig i motgang, med akkurat den typen kraftfelt som er nødvendig for kunne bli en «stjerne» som utøvende kunstner, religiøs leder eller politiker. Fotobutikken på Castro Street ble hovedsenteret for stadig mer omfattende aktiviteter, og etter hvert gikk Milk under betegnelsen «Borgermesteren av Castro Street». Organiseringen av amerikansk politikk er og blir litt ubegripelig for oss andre, men San Francisco ble i alle fall ledet av en ordfører med et byråd valgt av de ni forskjellige distriktene. De ni representantene bar tittelen «city supervisor». Milk stilte til valg flere ganger, først i 1973. Og i 1978 vant han.(artikkelen fortsetter under bildet)Drept i rådhusetMilk havnet i et byråd som hadde så mange «nyheter» i seg at det fikk nasjonal oppmerksomhet. Byrådets representanter, ledet av den svært liberale borgermesteren George Mascone, var blant annet en åpen homo, en enslig mor, en amerikansk kineser og en afroamerikansk kvinne! Og Daniel White, en tidligere politi- og brannmann av den langt mer konservative typen. Mye dramatisk hadde skjedd i årene siden 1973. Byen var verdens homohovedstad klar for en homorevolusjon. Milks lovforslag som forbød diskriminering av homoseksuelle, ble vedtatt mot én stemme. Daniel Whites. Vedtaket fikk nasjonal, til og med internasjonal, oppmerksomhet. Det var en farlig situasjon. Mange nye tanker hadde vunnet fram i lynrask tempo, og ekstreme høyregrupper var synlige i bybildet. Milk som visste at han sto i fare for å bli utsatt for et attentat, spilte inn en kassett der han lanserte sin etterfølger i embetet, og sa at «If a bullett should enter my brain, let that bullet destroy every closet door!». Det ble Daniel White som fyrte av de mange kulene som drepte både borgermester Mascone og Harvey Milk inne i rådhuset den 27. november i 1978. White meldte seg hos politiet en time senere. Om kvelden gikk 40 000 mennesker i fakkeltog fra Castro Street til rådhuset. Attentatet fikk selvsagt stor oppmerksomhet, men etterspillet forble stort sett et lokalt sjokk. Martyr fra virkeligheten Juryen i rettsaken skulle ifølge loven bestå av den anklagedes likemenn. Det ekskluderte homofile og medlemmer av etniske minoriteter, og inkluderte konservative middelaldrende menn. White ble frikjent for mord, men dømt for uoverlagt drap. Han var ute av fengselet fire år senere, men begikk ganske øyeblikkelig selvmord. Hele historien ble beskrevet i den prisbelønte biografien «The Mayor of Castro Street» av Randy Shilts i 1982, og ble til den Oscar-vinnende dokumentarfilmen «The Times of Harvey Milk» to år etter. Begge er gitt ut på nytt i forbindelse med at Stonewall-opprøret har 40-årsjubileum nå i sommer, at det er tretti år siden drapene og på grunn av spillefilmen «Milk». Når Hollywood lager denne filmen, er det både fordi det nå faktisk er profitt å hente i homorelatert materiale, og fordi det gir muligheten til å utforske dramatikken i historien til ei minoritetsgruppe. Hollywood vet at det er publikum for dette når tabuet rundt vedkommende gruppe er brutt, men som likevel har en god porsjon kontrovers ved seg fortsatt. Når Gus Van Sant («My own Private Idaho», «Even Cowgirls get the Blues») står for regien, er det fordi han er homo og vil gi oss et av de viktigste øyeblikkene i homohistorien og de ringvirkningene det fikk. Filmen kan bli et hardtslående virkemiddel når den er omgitt av full hollywoodsk lanseringspakke og har en karismatisk verdensstjerne i hovedrollen. Til og med en stjerne som ellers er forbundet med machoroller. Pionerfilmer fra «Victor/Victoria» via «Philadelphia» til «Brokeback Mountain» til tross, er «Milk» den første stort anlagte filmen om homobevegelsens politiske og ideologiske historie. «Milk» er et historisk landemerke som synliggjør en fargerik homopolitiker som ble brutalt stoppet. Den gir verden en identifiserbar homohelt og martyr fra virkeligheten. Den aller første.«Milk» har norgespremiere på kino fredag 20. februar.Klikk for: informasjon og kinobilletter
