404-barna: Anastasia

Hei. Jeg har det banale navnet Anastasia, alderen min er også vanlig, 15 år. Men det er noe som skiller meg fra de andre. Jeg er lesbisk. Det er svært skummelt å skrive om meg selv, jeg er vanvittig redd for fordømmelse selv fra dere som likner på meg. Dere vet hvordan det er å bli forelsket i jenter allerede fra barndommen. Selvsagt betyr ordet «forelskelse» da mest vanlig sympati og tiltrekning. Likevel, selv om jeg følte dragning til jenter helt fra 1. klasse, tenkte jeg aldri over min legning før jeg var 12 år. Da ble jeg kjent med ei jente som freidig fortalte meg at hun var bifil. Da begynte det å dukke opp episoder av mitt liv i hukommelsen, ting som vitnet om en tidlig sympati for jenter. Dum som jeg var kom jeg hjem og erklærte at jeg hadde blitt forelsket i ei jente. Og vet dere hva som skjedde? Jeg havnet ei uke på sinnssykehus. En av de mest forferdelige ukene i mitt liv. Mor sa at det var for at «jeg skulle få orden på hjernen min, jeg hadde jo gått helt fra forstanden». Mor tok meg med til psykoterapeut. Og han anbefalte behandling. Mor tenkte virkeliglenge over det, men godtok det til slutt. De la meg inn uten noe særlig om og men. Mor framstilte det som «en vanlig undersøkelse, jeg er redd for henne»: Jeg ble ikke spurt om jeg ville det eller ikke. Mor sa at mot din vilje skal jeg ikke dra deg dit. Og på sykehuset spurte de mor om hun virkelig ville ha meg lagt inn eller ikke. Byen er Magnitogorsk. Psykonevrologisk fylkessykehus nr. 5. Der var det ingenting. En sengepost, 10 senger, ingen plass, forbudt å forlate sengeposten uten tillatelse, selvsagt ingen dører. På sengeposten var det både gutter og jenter. Forestill dere hvor ubehagelig det var. Vi ble vekket halv åtte, frokost ca kl. ni, tabletter, klokka ti sprøyter. Så ligger du til klokka tre og ser i taket (det er jo ingenting å ta seg til). Så middag og tabletter, blant dem helt opplagt også sovemedisin, klokka sju kveldsmat, tabletter, klokka ti skulle vi sove. Av og til ble du i den ledige tida dratt omkring til leger. Det var alt. Legene sa at dette var en perversitet, at det var sinnsforvirring i et ungt hode. Noen hevdet at det var mot naturen. Mens psykologen sa at det var normalt. Så kunne man jo gruble på hvem av dem som hadde rett. Jeg ble ikke behandlet. Bare sprøyter, tabletter, «tegn tre trær», «tegn en sau» osv. Og under undersøkelsene konstaterte de at jeg hadde et eller annet avvik, noe i retning av en depresjon. Kanskje var det nettopp dette som fanget psykoterapeutens interesse, og ikke min legning. Siden den gang har det gått 2,5 år. Jeg har allerede lenge hatt en jentekjæreste, og vi to er grenseløst lykkelige sammen. Alt kunne nå vært i orden. Men hver kveld kommer mor til meg og begynner å snakke om at jeg er av samme ulla som pedofile og zoofile ... Mor vet at jeg er sammen med ei jente og at «undersøkelsen» ikke hjalp noe, men har nå igjen besluttet å ta meg med til leger. Hun sier at «dette er et avvik som lar seg behandle». Vi har et greit forhold oss imellom. Jeg vil ikke si at det er veldig godt, det riktige ordet er nok «greit». Mor ønsker oppriktig at jeg og hun skal være lykkelige. Hun skjønner bare ikke at det jeg føler også er kjærlighet. Og jeg syns det er flaut å si det, men en gang sa hun at hun i framtida vil kunne vise fram min familie for folk. Men at det jo ikke kommer til å skje. Hun vil bare veldig at jeg skal forelske meg i en gutt og bli lykkelig på samme måte som alle andre. Men jeg skal klare meg. Jeg kommer til å kjempe! Hva annet har vi å gjøre, vi barn som har innsett at vi ikke er «som alle andre», at vi i praksis er utstøtt? Folkens, hold ut og husk at vi også har rett til kjærlighet! Anastasia, 15 år