HIV

Under aidsepidemien tok homoaktivister- og organisasjoner ansvar. Helseutvalget oppsøkte barer, saunaer, crusing-steder, holdt seminarer og workshops, og lanserte anonyme hot-linjer for å spre forebyggende hivinformasjon. I kampanjer ble kjærlighet og sex mellom menn vist frem mye mer eksplisitt enn det var mulig å gjøre tidligere. – Det ble vann på mølla i homokampen, sier Ketil Slagstad.
Under aidsepidemien tok homoaktivister- og organisasjoner ansvar. Helseutvalget oppsøkte barer, saunaer, crusing-steder, holdt seminarer og workshops, og lanserte anonyme hot-linjer for å spre forebyggende hivinformasjon. I kampanjer ble kjærlighet og sex mellom menn vist frem mye mer eksplisitt enn det var mulig å gjøre tidligere. – Det ble vann på mølla i homokampen, sier Ketil Slagstad.

Fra dødsdom til kronisk sykdom

Aidsepidemien forandret det norske samfunnet. Den endret også sexlivet til menn som elsker menn. Det som var en dødsdom, er nå en kronisk sykdom. – I dag er en hivsmittet på behandling faktisk den sikreste sex-partner du kan ha, sier Ketil Slagstad.

Publisert Sist oppdatert

KETIL SLAGSTAD (40) er lege, historiker og postdoktor ved Charité-universitetet i Berlin der han underviser i medisinsk historie. Tidligere i høst kom han med boka «Det ligger i blodet», med undertittelen «Epidemien som forandret Norge».

– Du kan stå fram med depresjon, kreft og diabetes, uten at noen stiller spørsmål ved det. Men når det kommer til hiv, er det fremdeles mye stigma, skam og skyld knyttet til diagnosen. 

Ifølge Slagstad velger ytterst få hivpositive å være åpne til tross for at de som i dag får vellykket behandling, har helt normale livsutsikter.

For de som var direkte berørt, ble aids et møte med redsel, stigma, sorg og død – men også med solidaritet, håp, mot og fellesskap. – Aidsepidemien og det arbeidet aktivistene satte i gang, er en viktig del av den skeive historien, men også en viktig del av medisinens historie, sier Ketil Slagstad.
For de som var direkte berørt, ble aids et møte med redsel, stigma, sorg og død – men også med solidaritet, håp, mot og fellesskap. – Aidsepidemien og det arbeidet aktivistene satte i gang, er en viktig del av den skeive historien, men også en viktig del av medisinens historie, sier Ketil Slagstad.

– En hivsmittet på behandling er faktisk den sikreste sex-partner du kan ha, slår han fast.

– Studier viser imidlertid at noen hivpositive oftere har helseplager, men de kan altså ikke smitte andre. 

Homofil hivforsker

I «Det ligger i blodet» har han intervjuet mennesker som på ulikt vis fikk livet formet av hiv og aids, fagpersoner og aktivister, og han har gravd fram materiale fra offentlige og private arkiver, og pløyd seg gjennom avis- og tidsskriftsartikler fra 80- og 90-tallet. Boka ble nylig hedret med Bokhandelens sakprosapris 2023, og er også nominert til Brageprisen.

– Jeg har jo forsket på hiv og aids siden 2015 fordi jeg selv er homofil og alltid har vært opptatt av møtet mellom medisin og minoriteter. Det vil alltid være et maktforhold mellom lege og pasient, men når man som pasient også tilhører en minoritet, blir dette forholdet så mye tydeligere. For i hvilken grad våger man da å legge alle kortene på bordet - og kle seg helt naken?

Slagstads tidlige voksenliv som homofil ble vevd sammen med aidshistorien, og han har alltid følt at hiv var en overhengende trussel. «Frykt, angst, skyld og skam fløt over i hverandre. Hvor mye var frykt for det stigmatiserende viruset, og hvor mye var skam over å være annerledes?», spør han i boka.

Døden på soverommet

Når hiv fortsatt er en skambelagt diagnose, og det åpenbart skorter på kunnskap i befolkningen, så tror han at det har å gjøre med et stempel som sitter igjen fra 80-tallet.

– Dette er knyttet til minoriteter, og det er knyttet til seksualitet. Som homofil har man på sett og vis en større egenandel i det at man har blitt smittet. En slik egenandel gjør seg ikke gjeldende hvis det for eksempel skulle dreie seg om en kreftdiagnose. Så jeg tror det bunner i et behov for en slags skyldfordeling. Noen må liksom ta skylden for dette. 

Når Blikk refererer til intervjuet med Jens Harald Eliassen og Ole Christian Pedersen (Se side xx), så er det et utsagn Slagstad gjerne vil kommentere. Det er Pedersens sitat om at «det faktisk mye lettere å stå fram som hivpositiv enn å komme ut som homo.» 

«Med sikre forteller-
grep og en personlig stemme viser han hvor-
dan den medisinske vitenskapen ved utbruddet av sykdommen i 1983 ble konfrontert med sin egen hjelpeløshet. [...] Slagstad bruker fortellingen om aids i Norge til å synliggjøre noen linjer i vår nære historie som har potensial til å endre vårt blikk på oss selv.» Fra juryens begrunnelse, Bokhandelens sakprosapris 2023 Det ligger i blodet. Epidemien som for-
andret Norge, Ketil Slagstad. Forlaget Press (2023)
«Med sikre forteller- grep og en personlig stemme viser han hvor- dan den medisinske vitenskapen ved utbruddet av sykdommen i 1983 ble konfrontert med sin egen hjelpeløshet. [...] Slagstad bruker fortellingen om aids i Norge til å synliggjøre noen linjer i vår nære historie som har potensial til å endre vårt blikk på oss selv.» Fra juryens begrunnelse, Bokhandelens sakprosapris 2023

Det ligger i blodet. Epidemien som for- andret Norge, Ketil Slagstad. Forlaget Press (2023)

– Jeg vet ikke hvor representativt det er. Selv har jeg vært åpen homo i 20 år, og det tok tid å bli klar over min legning og å lande i en identitet. Men jeg var veldig bekymret for hiv fra starten av. Hiv var alltid til stede som en mulighet. Derfor var det også så viktig å bruke kondom.

Slagstad forteller at mange av de han har snakket med, menn som har sex med menn, har gitt uttrykk for hvor hemmende hiv har vært for seksualiteten deres. 

– Døden ble med inn på soverommet på et vis. Du var aldri helt fri til å kunne nyte. Flere jeg kjenner som nå går på PrEP, sier at de for første gang opplever at de kan ha sex uten å tenke på hiv. 

Dobbeltmoral overfor homser 

Slagstad understreker at han ikke vet, men at han tror at den generasjonen som vokser opp i dag, med tilgang til PrEP, har et helt annet forhold til hiv og hivhistorien enn de som vokste opp på 90-tallet. For ikke å snakke om de som var unge på 80-tallet da dødsangsten var til å ta og føle på.

Når det gjelder unge hiv-smittede som får høre at de «burde ha visst bedre», mener Slagstad at dette bunner i en dobbeltmoral overfor homser.

– Se bare på forekomsten av klamydia og gonoré i den heterofile delen av befolkningen. Statistikken sier jo noe om at folk foretrekker å ha sex uten kondom fordi det føles bedre. Mange sier jo også det. Og hvis det i tillegg er alkohol, eller rusmidler inne i bildet når man er i driftens vold, så er det jo lett å tenke at dette går bra. 

Slagstad understreker igjen at dagens effektive behandling gjør at hivpositive ikke kan smitte andre, og sammen med bruken av PrEP, gir det veldig god beskyttelse. 

Så tenker han seg om noen sekunder.

– Men som lege vil man jo aldri garantere noe som helst, et kondom beskytter jo heller ikke hundre prosent. Det kan jo sprekke.

Frykten for å smitte

I boka om aidsepidemien har Slagstad konsentrert seg om perioden fra 1983 da den første hivdiagnosen ble stilt i Norge, og frem til 1996 da de livreddende legemidlene kom på markedet. Men historien fortsetter selvfølgelig videre, ikke minst globalt. 

UNAIDS anslår at 32,7 millioner har dødd som følge av hiv og aids, og at rundt 75,7 millioner lever med hiv i dag.

– Aids er fremdeles en forferdelig pandemi i land hvor folk ikke har tilgang på medisiner, hvor det mangler rent utstyr, hvor smitte overføres gjennom svangerskap, og så videre. Men også i Norge lever mange med dype sår. Noen har mistet partnere, andre har mistet barn, noen har mistet foreldre, og mange har mistet nære venner, sier Slagstad.

Ikke minst tror han frykten for å smitte andre har vært ødeleggende for sex og intimitet med nye partnere. 

– For når skal man fortelle det? På første date? På andre date? Før man har sex? Eller skal man vente til etterpå? Disse tingene er kjempevanskelige å snakke om fordi man er så redd for å bli avvist.

Han mener at aidsepidemien fortsatt ligger der som en dramatisk hendelse selv om man ikke nødvendigvis har personlig erfaring med den. 

– Det er viktig å huske på at den ikke bare berørte homofile, skeive eller rusavhengige. Alle jeg har snakket med i forbindelse med boka, opplevde hiv og aids som veldig skummelt og truende for deres seksualitet.

Stigmaets doble ansikt 

Slagstad opererer også med uttrykket «stigmaets doble ansikt». 

– Det handlet om ensomhet, utestengning og utfrysing fra samfunnet, og man fryktet jo at folk ville gå inn i skapet igjen. Heldigvis skjedde ikke det. I stedet sto mange fram i offentligheten, og tok ansvar. I kampanjer ble kjærlighet og sex mellom menn vist frem på en mye mer eksplisitt måte enn det var mulig å gjøre tidligere. Det vil jeg si var en katalysator, ja, det ble vann på mølla i homokampen.

Det som har overrasket ham mest i arbeidet med boka, er hvor uredde de norske helsemyndighetene var i disse årene. Hvor kontroversielle standpunkter og posisjoner de inntok i en veldig truende og skummel tid. Dialog og samarbeid ble vektlagt i stedet for totaliserende råd eller krav. Samarbeidet mellom aktivister, medisinen og helsebyråkratiet under første del av aidsepidemien, la grunnen for radikal nytenkning i folkehelsearbeidet.

– Det er jo så lett å tenke: «Oi, dette er veldig dødelig og kjempefarlig, så la oss tvangsteste, eller sperre folk inne». Jeg tror det ville vært lett å få støtte for en sånn politikk i befolkningen, men det valgte de heldigvis ikke å gjøre.

Slagstad påpeker at epidemien i stedet førte til mye kreativitet, pågangsvilje og samhold.

– I denne krisen oppsto jo mange av de organisasjonene som på en måte er selve skjelettet i den skeive minoritetsbefolkningen i dag. Og det er vel noe vi alle nyter godt av, ikke sant?

Powered by Labrador CMS