Meninger
Hvem får egentlig lov til å være skeiv?
– Jeg kjenner på en uro når jeg ser konfliktene som nå preger deler av den skeive bevegelsen, skriver Tore Aasheim.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Jeg anser meg selv som en trygg trans-alliert.
Det gjør jeg fordi jeg mener alle mennesker har rett til å leve som den de er, uten frykt, uten diskriminering og uten å måtte forsvare sin egen eksistens. Det gjelder transpersoner. Det gjelder homofile. Det gjelder lesbiske. Det gjelder bifile. Det gjelder alle som på en eller annen måte faller utenfor samfunnets forventninger til kjønn, kjærlighet og identitet.
Derfor kjenner jeg også på en uro når jeg ser konfliktene som nå preger deler av den skeive bevegelsen.
Ikke fordi uenighet er farlig. Uenighet er både nødvendig og sunt.
Men fordi vi risikerer å glemme hva det var som samlet oss i utgangspunktet.
For tar vi et skritt tilbake, ser vi at dette egentlig ikke bare handler om transpersoner.
Vi snakker stadig om kampen mot normer. Om retten til å være seg selv. Om friheten til å leve uten å bli presset inn i andres forestillinger om hvordan et menneske skal være.
Likevel har vi også utviklet våre egne normer.
Mange skeive kjenner på forventningen om å passe inn. Man skal være en bestemt type homofil. En bestemt type lesbisk. Man skal kle seg riktig. Se riktig ut. Leve på riktig måte.
Er du bifil, kan du oppleve å bli møtt med mistro. Er du for feminin som mann, blir du latterliggjort. Er du for maskulin som kvinne, blir du satt i bås. Er du eldre, blir du usynlig. Er du tjukk, passer du ikke inn i idealene. Er du annerledes enn majoriteten i det skeive miljøet, kan du fort oppleve at også fellesskapet har begrenset plass til deg.
Og da må vi tørre å stille oss selv et ubehagelig spørsmål: Hvorfor skjer det?
Det er lett å forklare alt med heteronormative strukturer. Og ja, de finnes. Men det blir for enkelt å påstå at vi bare passivt har overtatt normene fra storsamfunnet.
Vi har også et ansvar for de kulturene vi selv skaper.
Vi vet hvordan det føles å bli definert utenfra.
Vi vet hvordan det føles når andre mennesker mener vi er feil, rare eller ikke gode nok.
Derfor bør vi også være ekstra varsomme med å gjøre det samme mot hverandre.
Når debattene blir så harde at mennesker først og fremst ser motstandere og ikke medmennesker, taper vi noe viktig.
Da handler det ikke lenger om å utvide rommet for mangfold.
Da handler det om å bestemme hvem som får lov til å høre hjemme i rommet.
Og det er en farlig utvikling.
For mens vi diskuterer hvem som er skeiv nok, riktig nok, radikal nok eller inkluderende nok, er det andre som applauderer fra sidelinjen.
Historien har vist gang på gang at det er langt enklere å svekke en minoritet som kjemper innbyrdes enn en som klarer å stå sammen gjennom uenighet.
Det betyr ikke at alle konflikter skal feies under teppet.
Det betyr ikke at vi skal slutte å diskutere vanskelige spørsmål.
Men det betyr at vi må klare å holde fast ved en grunnleggende innsikt:
Mennesker som er uenige med oss er ikke nødvendigvis fiendene våre.
Og mennesker som oppleves annerledes enn oss, trenger ikke være et problem som skal løses.
De kan være en del av det mangfoldet vi sier at vi kjemper for.
Kanskje er det nettopp nå vi trenger å huske at skeiv frigjøring aldri handlet om å skape en ny normal.
Den handlet om å gjøre det mulig for flere mennesker å leve gode liv uten å passe inn i noen normal i det hele tatt.
Hvis vi glemmer det, risikerer vi å bygge nye grenser på ruinene av de gamle.
Og det er ikke frihet. Det er bare en ny variant av den samme begrensningen som så mange av oss en gang kjempet mot.
Tore Aasheim er fylkespolitiker for SV i Trøndelag, medlem av Skeive Sosialister, politisk nestleder i FRI Trøndelag og styremedlem i Blikk. Til daglig jobber han med seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i Sex og Politikk.
