Film
Jennifer Tilly og Gina Gershon spiller hovedrollene i Bound. Gershon har i ettertid sagt at hun advart mot å spille lesbisk. Påstanden var at det ville ødelegge karrieren.
Foto: Summit Entertainment
Var det lov for oss lesbiske å like «Bound»?
Når jeg i dag ser Bound på ny, 30 år etter at den kom ut, kan jeg uten forbehold svare ja, gud hjelpe meg, jeg liker den. Men da den kom ut var jeg ikke så sikker.
VAR DET LOV for oss lesbiske å like Bound?
Det var spørsmålet vi stilte oss, der vi stod utenfor Felix kino på Aker brygge, en liten gjeng, en vårkveld for snart tretti år siden, fulle av funderinger. Vi var enige om at vi likte slutten – kvinnene vant, jo! Og den sex-scenen, var ikke den ganske... deilig?
Men så var det altså to heteromenn som hadde laget filmen, brødrene Warchowski, to for oss helt ukjente typer. Bound var da også deres første langfilm. Den hadde premiere hjemme i USA i oktober 1996, og nå, i mai 1997 hadde den endelig kommet opp på norske kinoer. Regissørenes store gjennombrudd skulle komme først to år senere, med The Matrix i 1999.
Men altså, Bound: Den smålåtne, men stilige butchen Corky (Gina Gershon) har akkurat sluppet ut etter fem år i fengsel, og har fått en jobb med å pusse opp en leilighet. Vegg i vegg bor vakre Violet (Jennifer Tilly) sammen med mafiamannen Caesar. Violet begynner å flørte med Corky, som faller for den forføriske nabokvinnen, og snart klekkes ut en plan om hvordan de to kvinnene sammen skal stikke av med 2 millioner mafiadollar. Det hele er filmet i en 1940-talls noir-stemning, i dempede farger, noe som gjør at alt blodet som ganske snart begynner å flyte når skytinga tar til, trer enda tydeligere fram. Filmen fikk merkelappen «erotisk thriller», og vi var i tvil. Veldig i tvil. Likte vi filmen?
Digital
12 måneder
799,-
KJØP
Digital + Magasin 12 måneder
898,-
KJØP