Leder
Det vi trenger er mer skeiv kultur
I sin leder for Blikk nr. 5/26 oppfordrer redaktøren til å skape, se og oppleve mer skeivt.
Trenger vi skeiv film? Det er spørsmålet Blikk stiller i en panelsamtale under årets utgave av Oslo/Fusion internasjonale filmfestival. Landets eneste skeive filmfestival av en viss størrelse.
Svaret skulle gi seg selv: et rungende ja!
Det er et spørsmål om representasjon, om mangfold, om å kunne se og gjenkjenne seg selv på det store lerretet eller i levende bilder på den lille skjermen. Det er også som tittelen på en av Dag Johan Haugeruds filmer, «Som du ser meg»: et spørsmål om majoritetssamfunnets mulighet til å bli utsatt for, og kjent med, noe annet enn de streite fortellingene.
Nevnte film er ikke Haugeruds mest eksplisitt skeive. Det gjør den ikke nødvendigvis mindre skeiv, all den tid den har det homofile blikket til en av landets fremste filmskapere. Den kan også tjene som eksempel på hvordan man, som skeiv, gjerne finner det ikke-streite, selv når det ikke ropes ut i klartekst.
Jane Schoenbruns «Teenage Sex and Death at Camp Miasma», som vises før panelsamtalen på Vega Kino handler om nettopp dette. Det er en film om å lese inn egne erfaringer, eller like ofte, forstå egne følelser, gjennom kulturuttrykk generelt, og skrekkfilm spesielt. Filmen har det dessuten skikkelig morsomt med hvordan man fortolker ulikt.
Fortolkning skjer ikke bare i møte med film. Det gjelder alle kunstuttrykk, medier og for så vidt; andre mennesker.
Denne høsten gjenoppstår den skeive kunstutstillinga «Wunderkammer» som biennale, i Pride Arts egne lokaler. Utstillinga har såkalt skeiv kuratering, altså at alle som identifiserer seg som skeive kan melde seg på. Her snakker vi radikal inkludering.
Ikke alle vil kjenne seg igjen i den utvelgelsesformen. Verdien av å se og bli sett som et skapende vesen burde likevel være åpenbar.
Festtalene om kulturens betydning er - for ofte - hule. Selv når kulturlivet selv framsnakker de demokratiske betydningene at et levende kulturliv er det som om det lånes av et økonomisk språk der den tallfestlige nytteverdien er det som teller.
Noen fattige år virka det som skeive uttrykk var salgbare. Dog ikke alltid med like vennlige hensikter. Rosavasking skjer. Om enn i stadig mindre omfang etter hvert som rettigheter reduseres, eller i hvert fall trues. Det er ikke like lønnsomt lenger.
Det kan stadig oftere virke som fortiden biter tilbake, og gjeninnfører underkommunisering og eksotifisering av det skeive i omtaler og kritikk i flere kulturformer. Bare det siste året har flere bokutgivelser både blitt fratatt en skeiv diskurs, eller blitt påført et stempel hvor det skeive skal virke forstyrrende.
Akkurat det bør være en vekker til å forstyrre mer. Skape mer. Se og oppleve mer – skeivt!
For ordens skyld: Blikk er mediepartner for Oslo/Fusion
