Meninger
Skrellex: – Det er nok nå
Jeg har gått først og stolt i utallige parader over hele Norge de siste årene, men nå var det noe som sa stopp, skriver Kai Thomas Larsen, bedre kjent som Skrellex.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
I helgen skjedde det.
Det skjedde noe som gjorde at jeg innså hva alt hatet i kommentarfelt og på sosiale medier har gjort med meg.
Side opp og side ned i media, hver eneste dag, om et regnbueflagg.Og åpne kommentarfelt hvor alt hatet mot et flagg og skeive får lov til å gro og vokse.
Et regnbueflagg som for oss skeive i all hovedsak betyr aksept, mangfold, elsk hvem faen du vil – og sist, men ikke minst: TRYGGHET.
Når vi ser dette flagget, tenker vi: HER. Her er vi trygge.
Ingenting illustrerer dette bedre enn videoen Oslo Pride laget i fjor om nettopp dette.
Men de fleste av oss føler oss ikke trygge lenger.
Juni, som alltid har vært assosiert med kjærlighet og glede, ble for mange av oss forbundet med redsel og sorg etter terroren på London Pub for snart fire år siden. Hatet mot skeive flyttet seg fra nettet til virkeligheten.
Etter dette tenkte vi alle: NÅ! Nå vil nasjonen samles og skjønne hvor viktig det er å slå ned på hatet før det får gro.
At vi må lære barn og unge viktigheten av mangfold, aksept og at «love is love».
Men nei … hatet mot både skeive og regnbueflagget har vokst – her i Norge og internasjonalt.
Rettigheter for skeive forsvinner verden rundt mens jeg skriver dette.
Og mens konservative kristne og kristne partier bruker tiden sin på å diskutere regnbueflagget og forsøker å tillegge oss hva dette «prideflagget» betyr – altså «trygg hos meg» – så forsvinner nettopp det: tryggheten vår.
Dette skjønte jeg i helgen …
Da jeg for første gang kjente en enorm uro for å gå i en prideparade i Haugesund.
Jeg har gått først og stolt i utallige parader over hele Norge de siste årene, men nå var det noe som sa stopp. Jeg var redd.
Senere samme kveld skulle jeg delta på en humorkveld som ikke var i samarbeid med Pride i det hele tatt, og jeg senket skuldrene.
Da skjedde det.
En mann som virket tydelig ruset og irritert tok seg inn i vårt lille backstage-rom. Inn gjennom den eneste døren man kunne gå inn og ut av.
Med seg hadde han en ansatt fra stedet som virket stresset over hele situasjonen, og vi skjønte fort at her skjer det noe som ikke skal skje.
Jeg satt der i full drag sammen med en annen skeiv komiker, og vi så at mannen tydelig gikk fra irritert til forbannet – og svart i øynene.
Hva som skjedde fra da og til de fikk ringt politiet og lagt ham i bakken husker jeg ærlig talt ikke, for kroppen min gikk i komplett sjokk.
Tårene sprutet, og jeg var livredd.
Nå som jeg har fått landet litt i følelsene, innser jeg at han mest sannsynlig bare var ruset, forbannet og tilfeldigvis gikk inn i rommet vårt backstage. Han hadde også truet samtlige gjester og ansatte i lokalet før politiet kom.
Og alt gikk jo bra.
Man får nesten en skamfølelse over at man reagerte som man gjorde, og at jeg i det hele tatt legger det ut på sosiale medier, fordi det gikk jo bra med oss.
Men her er poenget: Det går ikke så bra med oss.
Vi er redde. Vi føler oss ikke trygge.
Det ligger en slags frykt latent i oss hele tiden fordi det oppleves som at selve vår eksistens diskuteres og brukes som klikk hver eneste dag i juni.
Og det virker ikke som at verken media eller mer konservative krefter evner å fatte at ord kan mane til handling.
Så min bønn til dere er: Det er nok nå.
Det er nok saker om regnbueflagget.
Det er nok diskusjoner om det skal heises i skolegårder landet rundt.
Og det er nok med åpne kommentarfelt hvor folk hisser hverandre opp uten egentlig å ha særlig kunnskap om hva flagget betyr for oss.Trygghet.
Det er en grunn til at det er blitt en trend å vise bilde av sitt yngre jeg som hadde trengt prideflagget i skolegården.
For vi hadde trengt det.
Trygghet og frihet.
Innlegget har også vært publisert på Skrellex' Instagram-konto.
