Meninger
Hvorfor snakker alle om heterofile kvinner når de diskuterer den nye skeive hit-serien Heated Rivalry?
Doktorgradsstipendiater ved Universitetet i Agder skriver om «Heated Rivalry» og det usynlige skeive fellesskapet.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
En liten kanadisk serie, produsert på 40 dager med mini-budsjett har tatt verden med storm, og blitt en «game changer» i det skeive kulturelle landskapet.
Likevel så er fokuset til norske og internasjonale medier rettet mot heterofile kvinner som «dåner» av synet av mannlige skeive kropper som har sex med hverandre.
Dette viser hvordan skeive medier til stadig blir analysert primært gjennom en heterosentrisk linse, og vi er kritiske til denne fremstillingen da det frarøver oss et kritisk blikk på heteronormativitet i møte med skeiv kultur.
Som en motvekt, vil vi løfte frem det skeive fellesskapet som har mottatt serien med skeiv glede.
Ta heterohatten av
De siste ukene har vi alle lest sensasjonaliserende overskrifter som slår opp hvor sjokkerte majoritetspublikummet er over at antatte heterofile kvinner legger sin elsk på en skeiv mannlig kjærlighetshistorie.
Som vi kan lese i The Guardian «Women are feral for «Heated Rivalry». What does that say about men?»
Med andre ord: samtalen rundt serien handler primært om heteroseksuelle perspektiver.
Denne tendensen blir videreført i norske mediers analyse av seriens resepsjon, og spesielt forfatterens antatte seksualitet brukes til å redusere publikummet til cishetero kvinner.
NRK beskriver Rachel Reid som «En heterofil kvinne, som mange av sine lesere.»
Vi mister et viktig perspektiv når analysene av serien tar sitt utgangspunkt i forfatter Reids antatte heteroseksualitet.
Det er verdt å påpeke at Reid selv har kommentert til Out at hun ønsker å holde egen seksualitet privat, og har sagt «as much as I know people want to know, I don't think it ultimately matters.»
Tross Reid sine ønsker om privatliv, viser NRK sin kommentar hvordan heteroseksualitet antas å være normen inntil det motsatte er bevist.
Dette demonstrerer hvor viktig det er at en tar av seg heterohatten i møte med skeiv kultur.
I NRK’s kommentar så forklares heterofile kvinners fascinasjon for serien gjennom en imaginær fraværende kvinnelig rival, som ifølge NRK «gir dem [kvinner] lov til å stirre.» Dette skaper et rom, skriver NRK, der heterofile kvinner visstnok kan ta del i en privilegert posisjon som tillater objektivisering av den mannlige kroppen.
Her er kommentaren lite spesifikk, og på måten de trekker paralleller til heteronormative kjærlighetsfortellinger, er det usikkert om de mener objektivisering av den heterofile mannlige kroppen eller den skeive mannlige kroppen.
NRK og andre medier konkluderer uansett at grunnen til at heterofile kvinner trekkes mot serien, er at de slipper et iscenesatt kvinnelig perspektiv, og dermed ikke har en «rival.»
Spenningen som beskrives i disse analysene er vanskelig å ikke tolke som heterosentriske.
Ved å kun fokusere på «hikstende og hulkende» kvinner som «dåner,» mister analysene viktige kritiske perspektiver rundt skeiv representasjon.
Ideen om at det ikke er noen «rival» for cishetero kvinner i film og serier med skeive mannlige kjærlighetshistorier er en begrensning og appropriering av skeiv kultur, der den forankres som ment for den heterofile kvinnen, og ikke for skeive.
«A heated gay safari»
Det vi ser er at majoritetspublikummets møte og reaksjoner rundt «Heated Rivalry» ofte faller innenfor kategorien «gay safari», og at karakterene Shane og Ilya ofte blir redusert til to hotte menn man kan objektifisere og behandle som eksotiske.
Flere medier har rapportert om kvinner som vil ligge med hovedkarakterene, og en av forklaringene som er blitt trukket frem er at «Vel, selvfølgelig er det hot. Hvis jeg synes én fyr er attraktiv, så blir det liksom bare Åh, sykt når det er to.»
Dette handler ikke om at streite ikke er velkomne inn i skeive rom, enten det er homobaren eller som publikum. Tvert imot. Men det handler om hva slags holdninger og blikk streite velger å ta med seg inn i våre rom.
«Game Changer»-bokserien til Rachel Reid har røtter i fanfiction-stil, og bør forstås som en del av skeiv kultur.
Skeive, og i stor grad skeive kvinner, har lagt grunnsteinene til dagens fandom-kulturer som florer på nett (eksempel Tumblr og Archive of Our Own).
Når mediene til stadig feiler i å skape god skeiv representasjon, så er det i stor grad skeive, lesbiske, bifile kvinner, transpersoner og ikke-binære som har banet vei for skeive tolkninger. Spesielt populære er historier som omhandler menn som elsker menn (MLM).
Reid har fortalt i et intervju at hun har tatt del i fanfiction-fellesskapet tidlig i karrieren, og fanfiction har vært viktig for hennes eget forfattervirke.
Det er derfor viktig at «Heated Rivalry», med sine røtter fra et skeivt fellesskap, og som en TV-serie skapt av en homofil regissør, forstås som en del av skeiv kultur.
Skeiv glede!
Men hvorfor vil skeive, inkludert skeive kvinner se «Heated Rivalry»?
Begjærets motivasjoner er nødvendigvis ikke det mest interessante å diskutere. La oss heller dvele ved at for det skeive fellesskapet er enhver skeiv fortelling (med lykkelig slutt!!) noe vi sjeldent ser.
For vi heier på hverandre.
«Heated Rivalry» er regissert med «the queer gaze» og er en seier for alle skeive som lenge har ønsket å se mer av akkurat denne type historier på skjermen. Som regissør Jacob Tierney sier i et intervju, «we’re starved for stories.»
Så når karakterene på skjermen opplever skeiv lykke (uten å spoile), skaper det tsunamibølger i de digitale skeive miljøene.
Det er fortsatt altfor sjeldent vi får oppleve slike kulturelle begivenheter, og når det oppleves i felleskap blir følelsen av “skeiv glede” enda sterkere.
«Heated Rivalry» handler ikke bare om sex eller heterofile blikk.
«Heated Rivalry» har gitt oss en innovativ skeiv fortelling som treffer folk på tvers av landegrenser og kulturer, seksualitet og kjønn.
Dette handler om skeiv glede, tilhørighet, samhold og fellesskap.
Serien kommer til å stå igjen i den skeive kulturhistorien som et banebrytende øyeblikk som traff når vi trengte det mest.
