Meninger
BögJævel på Hitra på 80-tallet
– Da jeg vokste opp på var tanken på at skeive en dag skulle feire Pride i havgapet helt utenkelig, skriver Ephram St. Cloud.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
15. august er det igjen klart for Pride på Hitra, Trøndelagskystens perle som det sies i reklamen.
Da jeg vokste opp der på 1980‑tallet, var tanken på at skeive en dag skulle feire Pride ved havgapet helt utenkelig. Ingen av oss våget å drømme om det.
Å være annerledes på Hitra på 80‑tallet var krevende. Allerede på barneskolen merket jeg at jeg ikke passet inn i det som ble sett på som «normalen». Uansett hvor mye jeg prøvde, følte jeg meg alltid litt utenfor.
Følelsen av å være annerledes vokste med årene, og preget meg hver eneste dag.
Det som holdt meg oppe, var støtten jeg fikk hjemme. Foreldrene mine lyttet når skoledagene var tunge, oppmuntret meg til å være meg selv og ga aldri opp troen på at ting skulle bli bedre. Den tryggheten ble et anker som hjalp meg å stå oppreist når alt annet føltes vanskelig.
Skolemiljøet var derimot ofte utfordrende. Det var få voksne som tok ansvar. Flere lærere ignorerte kommentarene fra elevene og unnskyldte seg med at «homo» var noe alle sa, som om ordene ikke hadde betydning. Slengbemerkningene kom fra både yngre og eldre elever, og noen ganger føltes det som om hele miljøet jobbet mot meg.
Det fantes likevel lyspunkter. En vikar tok en dag tak i situasjonen og snakket med hele klassen. Det hjalp – en stund. Men når andre lærere så en annen vei, falt alt raskt tilbake til det gamle. I dag kaller vi det homofobi.
Etter 7. klasse byttet jeg skole, og der opplevde jeg for første gang at en voksen virkelig så meg. En rådgiver tok meg til side etter en time og spurte hvordan jeg egentlig hadde det.
Det som barneskolen ikke klarte å se på flere år, tok rådgiveren på ungdomsskolen bare noen måneder å oppdage. Akkurat da følte jeg meg sett – om så bare for et øyeblikk.
Da jeg gikk ut av ungdomsskolen på slutten av 80‑tallet, var det en lettelse. Familien skulle flytte fra Hitra den sommeren, og jeg visste at jeg aldri skulle tilbake. Den tanken ga meg håp om at livet kunne bli bedre.
I dag håper jeg at situasjonen for LHBTQ‑personer på Hitra er en helt annen enn den jeg vokste opp i. At skeive elever blir møtt med trygghet, respekt og voksne som tar ansvar. Når dere feirer Pride i helgen, føles det som et tegn på positiv forandring. Det gjør meg oppriktig glad.
Nå skal Hitterværingene ut og feire Pride. Selv har jeg dessverre ikke mulighet til å gå sammen med dere denne gangen, ettersom jeg bor i utlandet,noe jeg har gjort siden 2004. Men jeg drømmer fortsatt om å feire Pride på Hitra en dag.
Overskriften er inspirert av Katastrofes Pride‑hit fra forrige sommer, sammen med Baarli og Benjamin.
Happy Pride, Hitra!
Ephram St. Cloud er et kunstnernavn. Blikk kjenner St. Clouds identitet.
