Mere kink i Pride!

Det er rene vårtegnet.

«Pride er flott, jeg støtter LHBTerne jeg, men…».

Vi får hashtaggs som #NoKinkAtPride og vi blir minnet på at Pride tross alt skal være barnevennlig.

Jeg husker den sommeren forsiden på Bergensavisen viste en kvinne i heldekkende glinsende lateks. Og jeg husker at jeg kvidde meg for å legge den avisen på stuebordet hjemme. Jeg var i skapet, og følte veldig at den type forsider gjorde det vanskeligere for meg å komme ut.

Bildet gav bare næring til folks fordommer. Og den gang ville jeg helt sikkert stilt meg bak #NoKinkAtPride. For jeg hadde et ønske om at Pride skulle være spiselig for cis-heteroene rundt meg, slik at jeg lettere kunne delta uten å måtte møte alle andres fordommer om hva Pride var for noe.

Og Pride har absolutt blitt mer og mer allment.

Folk drar med seg barnevogner, besteforeldre og kollegaer og poster bilder i alle sosiale medier om hvordan de «feirer mangfoldet».

Plutselig har det som var en protest mot undertrykking og overgrep fra myndighet, politi og majoritet, en fest for «utskuddene», blitt en markering hvor majoriteten igjen ønsker å bestemme hva som er innafor og uttafor i paraden. Som i resten av samfunnet. Mens politi og myndighet danser seg gjennom gatene for minne folk på at det nærmer seg nytt stortingsvalg.

Det er kjempefint at også cis-heteroer føler større eierskap til Pride, men man må passe seg for ikke å glemme hvor vi kommer fra. Og da skal man være utrolig forsiktig med å begynne å sette grenser for hvem, eller hvordan man skal delta i markeringen. Jeg vil ha mer kink. Mer provokasjon.

Jeg kommer nok aldri selv til å strutte gjennom Stavangers gater i lateks, men nå handler det mest om svette i varmen og aller minst om frykt for å provosere omgivelsene. Det gjør jeg mer enn gjerne. For i det øyeblikket ingen skriver hissige kronikker om hvor perverst og skummelt Pride er, så har vi mistet alt.

Det bør ikke være et mål å bli mest mulig spiselig.

Karoline Skarstein,
samfunnsdebattant