Meninger
Når transfobi ikler seg «akademisk» språk
– La oss se på noen av måtene et akademisk språk kan brukes til å gjøre dehumanisering tilsynelatende intellektuell, skriver Paul Omar Lervåg.
Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Det finnes en form for transfobi som ikke ser ut som skjellsord eller frådende Facebook-poster, men som i stedet tar på seg en akademisk labfrakk.
Den foretrekker gjerne et dannet språk, med ord som «ontologi», «dekonstruksjon», «idesystem», «kritisk tenkning» og «biologisk virkelighet». Den forsikrer oss gjerne om at den respekterer transpersoner fullt ut som mennesker.
Problemet, får vi vite, er at det å være trans bare er en idé transpersoner har latt seg rive med av.
Omsorgen blir et skalkeskjul. Empatien er performativ. Den vises frem for å gjøre det mer spiselig å avvise det transpersonen faktisk sier om sitt eget liv.
Det er et ganske sleipt retorisk grep.
Transpersonen får beholde sin menneskelighet i ord, men mister samtidig autoriteten over sitt eget liv. Du får være et godt, intelligent og sympatisk menneske. Du får bare ikke vite hvem du er. Den kunnskapen har noen andre tatt på seg ansvaret for.
La oss se på noen av måtene et akademisk språk kan brukes til å gjøre dehumanisering tilsynelatende intellektuell.
Når én historie skal forklare alle
En vanlig strategi i denne argumentasjonen er å bruke detranspersoner, altså personer som har gått tilbake fra en sosial eller medisinsk transisjon, som bevis for hva transidentitet «egentlig» er.
Detransisjon er et reelt fenomen. Mennesker som angrer på behandling, eller som av andre grunner går tilbake på en sosial eller medisinsk transisjon, fortjener selvfølgelig å bli tatt på alvor.
Erfaringene deres bør tas på alvor både medisinsk, forskningsmessig og menneskelig.
Problemet oppstår når én slik erfaring gjøres til forklaringsmodell for alle andre. Én person angrer, og plutselig skal dette fortelle oss hva transidentitet «egentlig» er. Et individ, en anektdotisk hendelse, blir gjort om til teori.
Det minner meg litt om den gamle historien om Diogenes og Platon. Platon skal ha definert mennesket som et «tobeint dyr uten fjær». Diogenes svarte ved å plukke fjærene av en kylling, kaste den inn og erklære: «Se, Platons menneske.»
Noe av den moderne transdebatten fungerer omtrent slik. Man finner én detransperson, løfter vedkommende triumferende frem og sier: Se! Her er sannheten om transpersoner.
Forskjellen er at Diogenes brukte ett moteksempel til å punktere en dårlig definisjon. Her brukes én anekdote til å bygge en.
Det er en ganske bemerkelsesverdig asymmetri. Den ene erfaringen må forklares bort. Den andre får forklare hele fenomenet.
Jeg har selv en nær venn som er detrans. De har sin egen personlige erfaring, og jeg kunne selvfølgelig plukket ut ting de har fortalt meg og brukt dem til å bekrefte min egen fortelling om transpersoner eller detransisjon. Men det ville vært akkurat like anekdotisk.
At en historie passer godt inn i det jeg allerede mener, gjør den ikke representativ for alle andre.
Når teorien alltid vinner
Det er her argumentasjonen begynner å ligne mer og mer på konspirasjonstenkning. Ikke fordi det nødvendigvis hevdes at noen sitter i et mørkt rom og trekker i trådene, men fordi forklaringssystemet blir selvforseglende.
En transperson sier at vedkommende er trans, har transisjonert og har det bedre. Da viser det bare hvor sterkt «idesystemet» har fått feste. En annen person angrer på transisjon. Da viser det hvor skadelig «idesystemet» var hele tiden.
Uansett hva virkeligheten leverer, vinner teorien.
Det burde være et faresignal for enhver som liker å omtale seg selv som selvstendig og kritisk tenkende. Når både bekreftelse og motbevis brukes til å støtte samme konklusjon, har man bygget et tankesystem som er bemerkelsesverdig godt beskyttet mot virkeligheten.
Og da blir spørsmålet ganske nærliggende:
Hvis du mener transpersoner har latt seg rive med av en idéverden som bestemmer hvordan de tolker sine egne erfaringer, hvor sikker er du egentlig på at det ikke er du som har gjort det samme?
Litt språkteori hadde hjulpet
Et annet typisk grep er en argumentasjon lånt fra humaniora, kombinert med en svært selektiv bruk av språkteori. Et eksempel er påstanden om at en person egentlig ikke kan være «trans» før vedkommende har «transisjonert», fordi ordet trans angivelig må forstås gjennom selve handlingen transisjon.
I masteroppgaven min i retorikk og språklig kommunikasjon, Dataspill som tekstkulturelt artefakt – Et nytt, semiotisk paradigme for studiet av dataspilltekster, skrev jeg om semiotikk, altså læren om tegn og hvordan mening skapes, og om hvordan tegn må forstås i samspill med blant annet kontekst, struktur, materialitet, tekstnormer og tekstkultur.
Dataspill var studieobjektet, men det grunnleggende semiotiske poenget er selvfølgelig ikke begrenset til dataspill: Tegn får mening gjennom systemene, konvensjonene og sammenhengene de inngår i.
Det er derfor denne typen språklig kortslutning blir så pussig. Ordet behandles nærmest som en beholder med én ferdig sannhet inni. Man finner en etymologisk forbindelse, altså en forbindelse i ordenes opprinnelse, mellom «trans» og «transisjon», og derfra forsøker man å utlede hvordan fenomenet selv må fungere.
Men tegn fungerer ikke isolert på den måten. Betydning blir til gjennom bruk, kontekst, konvensjoner og de større systemene tegnene inngår i.
Her er også fenomenologien relevant, altså studiet av hvordan verden fremtrer for oss gjennom levd erfaring.
I oppgaven skrev jeg blant annet om hvordan den samme dataspillteksten kan erfares forskjellig avhengig av hvem som spiller, hvordan kroppen møter spillet og hvilke sanser spilleren har tilgang til.
Det er et nyttig korrektiv også her. Et menneskes erfaring av sitt eget kjønn kan ikke reduseres til «bare en følelse» som en utenforstående står fritt til å korrigere. Den inngår i en langt dypere erfaring av egen kropp, identitet og plass i verden.
Skal vi ta menneskelig erfaring på alvor, må også den som lever erfaringen, få en viss autoritet til å si hva den betyr.
Men erfaring oppstår heller ikke i et vakuum. Vi forstår den, setter ord på den og gjør den begripelig gjennom begreper og betydninger vi deler med andre.
Når egne begreper blir natur
Det er her intersubjektiviteten kommer inn, altså hvordan mening blir til mellom mennesker.
Mening er verken noe hvert enkelt menneske finner på alene eller noe som ligger naturgitt inne i ordet. Vi gjør mening felles. Over tid oppstår normer, forventninger og tatt-for-gittheter som gjør at vi forstår hva tegn betyr og hvordan de brukes.
Det gjelder dataspill, men det gjelder selvfølgelig også språk og begreper som «trans».
Og det er egentlig her jeg synes anti-trans-argumentasjonen blir mest interessant. For den fremstiller gjerne sitt eget begrepssystem som om det bare beskriver virkeligheten direkte, mens transpersoners begreper blir behandlet som konstruerte «ideer».
Men også ordene «mann», «kvinne», «biologisk kjønn», «normalitet» og kategoriene vi organiserer dem gjennom inngår i menneskelige tegn- og betydningssystemer. Det gjør dem ikke uvirkelige.
Det betyr bare at man ikke slipper unna fortolkning ved å erklære sine egne tatt-for-gittheter for natur.
Det er nettopp derfor påstanden om at man først kan være «trans» etter å ha transisjonert bommer.
Den behandler ordets opphav som om det bestemmer ordets nåværende betydning, og gjør samtidig handlingen «å transisjonere» til en forutsetning for identiteten «trans».
Men språklig mening fungerer ikke slik.
«Trans» har den betydningen ordet har fått gjennom bruk og felles språklige konvensjoner.
Dessuten er «trans» et latinsk prefiks med betydninger knyttet til blant annet «på tvers av» og «på den andre siden av». Det er ikke et grammatisk sertifikat som blir utstedt etter medisinsk behandling.
Det er også her labfrakken virkelig kommer på. Når argumentet skal gis mer tyngde, hentes det gjerne inn tunge begreper fra filosofi og humaniora som får konklusjonen til å høres mer avansert ut enn den nødvendigvis er.
Når akademiske begreper blir pynt
«Ontologi», «dekonstruksjon», «idesystem», «kritisk tenkning» og «biologisk virkelighet» kan alle gi et argument et akademisk skjær uten nødvendigvis å tilføre særlig substans.
Ontologi handler om hva slags ting vi mener finnes, hva noe er og hvilke kategorier vi bruker for å forstå virkeligheten. Å kalle et spørsmål «ontologisk» avgjør ingenting. Tvert imot åpner det for spørsmål om hvorfor nettopp disse kategoriene skal forstås slik man selv har bestemt.
«Dekonstruksjon» brukes på sin side ofte som et finere ord for at noe blir oppløst, ødelagt eller fratatt sin betydning. Det ligger ganske langt fra den teoretiske tradisjonen begrepet kommer fra.
Hos Derrida handler dekonstruksjon nettopp ikke om å rive ned mening, men om å undersøke hvilke motsetninger, hierarkier og forutsetninger som holder tilsynelatende selvfølgelige kategorier på plass.
Når transpersoner anklages for å «dekonstruere» kategorier som «kvinne» og «mann», brukes dekonstruksjon nesten som et akademisk alarmord: Som om det å utfordre én bestemt definisjon av kjønn er det samme som å ødelegge virkeligheten.
Men da er det nettopp definisjonene, grensedragningene og forestillingen om at kategoriene alltid har vært entydige, som må undersøkes.
Når kritikken bare går én vei
Så har vi «idesystemet». Det ordet gjør noe interessant retorisk: Transpersonens forståelse blir en teori, en ideologi eller et system vedkommende har latt seg påvirke av.
Transfobens egen forståelse får samtidig slippe den samme analysen. Den blir bare «virkeligheten».
Nettopp dette burde vekke mistanke hos et kritisk menneske. Hvorfor er den andres kategorier et idésystem, mens dine egne kategorier plutselig står utenfor språk, historie og kultur?
Det samme gjelder påberopelsen av «kritisk tenkning».
Kritisk tenkning er ikke å være skeptisk til det andre mennesker sier mens ens egne premisser får stå urørt. Den krever at man også undersøker sine egne antakelser, beviskrav og kategorier, særlig når de føles så selvfølgelige at man nesten har sluttet å se dem.
Og «biologisk virkelighet» kan høres svært endelig ut, men heller ikke den formuleringen gjør argumentasjonsarbeidet for deg. Man må fortsatt forklare hvilken biologisk egenskap man viser til, hvorfor akkurat den er relevant og hvordan man kommer fra den biologiske observasjonen til den sosiale eller språklige konklusjonen man ønsker å trekke.
Det er dette som gjør den akademiske drakten så påfallende. Ordene låner autoritet fra humaniora, filosofi, vitenskap og kritisk teori, men uten å ta med seg det mest grunnleggende kravet fra de samme tradisjonene: å undersøke egne begreper, maktforhold og tatt-for-gittheter.
De fungerer som intellektuell pynt rundt en konklusjon som allerede er bestemt.
Hvis man først skal ikle argumentasjonen en akademisk drakt, bør man i det minste undersøke sitt eget tegnsystem, sine egne definisjoner og sine egne tatt-for-gittheter minst like kritisk som man undersøker andres.
Den paternalistiske kjernen
Under alle disse akademiske formuleringene ligger det ofte en ganske enkel forestilling: Jeg forstår deg bedre enn du forstår deg selv.
Du sier at du er trans, men jeg vet at du egentlig har funnet mening i en idé. Du sier at behandlingen hjalp deg, men jeg forstår mekanismen som gjør at du tror det. Du forteller hvem du er, men jeg har gjennomskuet hva som egentlig foregår.
Det er en ganske ekstrem rett å tildele seg selv; retten til å forstå et annet menneskes liv bedre enn mennesket som faktisk lever det.
Når omsorgen først og fremst beskytter argumentet
Transfoben hevder ikke nødvendigvis å ville transpersoner vondt. Tvert imot fremstilles argumentasjonen ofte som bekymring for mennesker som kan bli feilbehandlet, ta valg de senere angrer på eller bli fanget i en forståelse av seg selv som ikke er riktig.
Og slike spørsmål skal selvfølgelig kunne diskuteres. Feilbehandling, dårlige medisinske vurderinger, detransisjon, diagnostikk, risiko og vanskelige erfaringer fortjener seriøs oppmerksomhet.
Men «omsorg» kan også brukes som moralsk kamuflasje. Man hevder å beskytte transpersoner mot ideologi, behandling eller egne feilslutninger, samtidig som man systematisk avviser det de selv sier om sine liv.
Omsorgen blir da merkelig ensidig: Den gjelder så lenge mennesket passer inn i fortellingen om skade.
Reell omsorg krever, som et minstemål, en vilje til å høre på menneskene man hevder å være bekymret for, også når erfaringene deres ikke bekrefter ens eget verdensbilde.
Ellers står man igjen med en ganske paternalistisk variant av medfølelse: Jeg respekterer deg så høyt som menneske at jeg må forklare deg hvorfor du tar feil om ditt eget liv.
Når «biologi» skal avslutte samtalen
Så har vi «biologien», ordet som gjerne legges på bordet som om saken dermed er avgjort. Biologi er selvfølgelig virkelig og relevant. Kromosomer, hormoner, anatomi og reproduksjon finnes. Men biologisk kjønn består også av flere egenskaper, og «biologi» avgjør ikke automatisk hvordan begreper om identitet, språk og sosialt kjønn skal brukes.
Her sniker paternalismen seg inn igjen.
Transpersonen kan fortelle hvem de er og hvordan de lever sitt eget liv, men noen andre mener fortsatt å ha fått siste ord fordi de kan peke på et kromosom. «Jeg kjenner den biologiske sannheten om deg bedre enn du kjenner deg selv» er en ganske voldsom posisjon å innta, særlig når samtalen ikke engang handler om medisinske forhold der akkurat denne biologien er relevant.
«Grunnleggende biologi» fungerer derfor ofte mer som retorisk stoppord enn som argument.
Det får uenighet til å høres ut som naturvitenskapelig analfabetisme, samtidig som alt det vanskelige arbeidet hoppes over: Hvilken biologisk egenskap snakker vi om? Hvorfor er akkurat den avgjørende her? Og hvorfor skal den bestemme hvordan et annet menneske omtales eller forstår seg selv?
Å si «biologi» er begynnelsen på den diskusjonen. Altfor ofte tar transfobien på seg labfrakken, sier ordet høyt og kaller det en dag.
Labfrakken forandrer ikke innholdet
Og kanskje er det nettopp dette jeg reagerer mest på. Ikke bare transfobien, men forestillingen om at noen akademiske gloser kan løfte den opp på et annet intellektuelt nivå.
Man kan snakke om ontologi, dekonstruksjon, idésystemer og biologisk virkelighet. Man kan sitere filosofi, dissekere etymologi og erklære seg som den kritiske stemmen i rommet.
Men dersom premissene allerede er fredet, motbevisene forklares bort og menneskene man snakker om konsekvent fratas autoritet over sine egne erfaringer, har labfrakken først og fremst fungert som kostyme.
Transpersoner fortjener bedre enn å bli behandlet som studieobjekter av mennesker som allerede har skrevet konklusjonen.
Labfrakken forandrer ikke innholdet.
Transfobi er fortsatt transfobi.
