Meninger

– Jeg hadde helt andre planer for livet enn det her

– På de ti årene jeg har vært ute. Det har blitt så ekstremt. Grensene er flyttet. Og nå virker det som om mange ikke en gang er i stand til å identifisere hatet, skriver Karoline Skarstein, samfunnsdebattant og tidligere leder i FRI Rogaland.

Karoline Skarstein.
Publisert Sist oppdatert

Det siste året har jeg sittet veldig mye på en benk i parken og sett dager og uker forsvinne. Har slitt med å egentlig finne noe mening med noe som helst av det livet her. En del av meg vil egentlig ikke leve lengre. Og har kanskje ikke villet det på en god stund. Og jeg har tenkt veldig masse at det ville vært best for alle om jeg bare endte det. Og jeg skjønner at det her er litt sånn…

Det føles nesten som en ugrei ting å si høyt. Er alltid lettest å snakke om selvmord i statistikk og tall. Det menneskelige i det er så innmari sårbart. Men jeg tror også på å snakke om sånt. Selv om det er vanskelig.

Sånn ble det ikke

Jeg hadde helt andre planer for livet enn det her. Kanskje det var naivt. Da jeg kom ut, var jeg så innmari euforisk. Endelig skulle jeg liksom. Jeg skulle få hjelp av rikshospitalet. Fullføre utdanning. Kanskje få meg en eller annen kjedelig kommunal jobb. Skrive litt. Reise litt. Ganske A4.

Sånn ble det ikke. Fikk aldri bli den kvinnen. Jeg skjønte egentlig ikke da hvordan absolutt alt i livet blir vanskeligere og mer komplisert når du er trans. Og spesielt når verden har blitt som den har blitt. Jeg skjønte ikke at det skulle få ta så innmari mye plass. At trans skulle bli eneste jeg var for folk.

Jeg skjønte ikke at hver eneste interaksjon i livet skulle være politisk. Absolutt alt jeg gjorde skulle tolkes inn i en eller annen større kulturkamp. Jeg skjønte ikke at jeg hver eneste dag kom til å måtte forholde meg til et helt absurd umenneskelig hat. Og du slipper liksom aldri unna. Du er aldri fri. Du får aldri være noe mer. Du går alltid og lurer litt på om noen faktisk kommer til å gjøre alvor ut av tingene de skriver om deg.

Grensene er flyttet

Og på de ti årene jeg har vært ute. Det har blitt så ekstremt. Grensene er flyttet. Og nå virker det som om mange ikke en gang er i stand til å identifisere hatet. Og man ser det jo hele tiden.

Jeg har jo også en viss historikk nå med menn i både Rogaland Avis, Wonderful World, Aftenbladet, NRK og andre som har forsøkt å tvinge meg inn i en slags naturlig motpart-relasjon til en viss eks-professor. Som samtidig bare lukker øynene for det hatet hun faktisk spyr ut. Og hvis jeg som transkvinne da ikke står på pinne for å delta i deres forkvakla ide om «demokrati» så får en kjørt seg.

Hatet normaliseres. Og man problematiserer i stedet transfolk som prøver å skjerme seg fra det. Som prøver å sette grenser for hva en ønsker å eksponere seg for. Eller ta del i. Du blir fanget. Du er bare en debatt. En ting. Noe andre kan dytte rundt på. Du har ikke egne følelser lengre. Du MÅ jo forstå at det er kontroversielt. Det du er liksom. Hele eksistensen din.

Elsker gamle damer

Et eksempel på det. Hvordan alt er politikk. På legevakten en kveld tidligere i vår. Ble jeg anbefalt å ta kontakt med krisesenteret. Og jeg lo av det. Så for meg hvordan enkelte i anti-trans gjengen ville klikket om de fikk greie på det.

Og når jeg har sittet sånn. Og tenkt på å ikke være her lengre. Så har jeg isolert meg fra venner og kjente. Tenkt at det var å skjerme dem for det som kanskje kom en dag. Så i lange perioder har den eneste sosiale kontakten min vært gamle damer som luftet hundene sine og som etter å ha sett deg for tjuende gang sittende på benken der begynner å prate. Og har lært ganske mye om både nabolag, byhistorie og hvordan man finner de perfekte pinnene til strikketøyet for å si det sånn. Elsker gamle damer.

Og jeg har brukt mye tid på å finne ut av ting. Forstå ting. Skjønne mitt eget minoritetsstress. Men også hvordan det stresset har påvirket andre. Når en ikke har det særlig godt med seg selv, så kan en bli kjip. Rett og slett.

Det er så mye jeg bare har forsøkt å lukke inne siste årene. Du ender med å regulere livet ditt etter å få minst mulig pes. Jeg sluttet å gå ut i Stavanger liksom. Sa nei til alt. I sommer drog jeg heller til Kristiansand for en konsert. Bare fordi det ikke føltes trygt å gå ut og se den i Stavanger.

Jeg trenger sinne

Og selv om jeg på en måte vet at det ikke er så innmari rasjonelt. Så vet ikke kroppen det liksom. Det har satt seg. Det har skjedd for mange greier som bare blir sittende. Etter ti år i det konstante kaoset her.

Men jeg er her faktisk enda. Jeg lever. Det går sakte, men sikkert riktig vei. Jeg har gode folk i livet mitt. Og har skjønt at jeg må gjøre en del ting litt annerledes fremover. Jeg trenger egentlig ikke sympati. Jeg er på et mye bedre sted. Jeg trenger sinne.

Jeg trenger at folk forstår at dette ikke bare er meg. Jeg snakker med så mange transfolk som har det skikkelig vanskelig. Som lurer på hva livet egentlig kan bli som transkvinne i dag. Som er redde. Som begrenser livene sine. Som lever i det limboet jeg har snakket om. Og absolutt ikke bare transkvinner. Transmenn usynliggjøres.

Fordi vi har akseptert det. Transfolk angripes fra alle kanter. Fra politiske fløyer. Fra religiøse ytterkanter. Dels også fra deler av det skeive miljøet. Transhatet fores igjennom alle sosiale kanaler hele tiden. Det er egentlig umulig å skjerme seg. Og oppi det der, skal en prøve å leve. Skal en prøve å ikke miste alt av selvbilde.

Oppi det der skal en gå rakrygget nedover gaten selv om folk stirrer stygt på deg og hater hele vesenet ditt liksom. Det er vanskelig.

En kan begynne å peke på det åpenbare. En kan sette en strek. Det handler egentlig ikke om hva en til syvende og sist har av politiske meninger. Det handler om hva en skal akseptere av hat. Hvor langt vi skal godta at retorikken går. Om vi skal se på at noen fratas menneskeligheten sin. Transfolk er utslitt.

Trenger du noen å snakke med:

Mental Helse: 116 123 er en gratis og døgnåpen telefontjeneste for alle som trenger noen å snakke med. Du kan være anonym og vi har taushetsplikt. Telefonen er åpen alle dager, året rundt, også på røde dager.

Skeiv Ungdom/Ungdomstelefonen: 400 00 777. Ungdomstelefonen er et tilbud på chat, telefon og melding til unge som trenger noen å snakke med om seksualitet, kjønn, identitet, følelser, forelskelse eller sex.

Helsestasjon for kjønn og seksualitet: Chat med oss. Fagfolk svarer på alle typer spørsmål om kjønn.

Leve: Trenger du øyeblikkelig hjelp med selvmordstanker? Gå hit: leve.no

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS