Meninger
Unnskyld for at jeg valgte å leve som den jeg er
Nei. Glem det! Jeg kommer aldri til å be om unnskyldning for at jeg lever eller for den jeg er, skriver Elisabeth Meling.
Innlegget ble først publisert i Dagbladet. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.
Unnskyld for at jeg valgte å leve som den jeg er.
Unnskyld for at jeg ikke tok livet mitt.
Unnskyld for at jeg ikke valgte stillheten som så ofte følger når et menneske gir opp.
Unnskyld for at jeg sluttet å tro at det var noe galt med meg.
Unnskyld for at jeg lyttet til stemmen som sa «du har verdi», fremfor stemmene som sa jeg måtte forandre meg.
For mange skeive er det dette som blir sittende igjen: at man hele tiden må beklage at man finnes, at selve livet må forsvares før det kan leves.
Selv trodde jeg lenge at jeg hadde noe å be om unnskyldning for. Jeg stilte spørsmål ved egen verdi. Jeg bar på en skam som aldri skulle vært min. Den forandrer måten du ser deg selv på: du begynner å tro at den du er, må skjules, at du må gjøre deg litt mindre.
Selv husker jeg blikkene jeg fikk da jeg deltok på gudstjeneste et sted hvor mange mente jeg ikke hørte hjemme. Man trenger ikke bli bedt om å gå; noen ganger er det nok å kjenne at rommet sier at du ikke burde vært der.
Og jeg har kjent på følelsen av at jeg burde si unnskyld til venner som trakk seg unna, fordi det ble for vanskelig å forholde seg til den sanne meg.
Dessverre er ikke min historie unik. Altfor mange LHBT+-personer har hørt de samme ordene som jeg gjorde: at kjærligheten deres er feil, at identiteten deres er feil, at de må forandre seg for å være verdt å elske.
Slike ord setter spor.
For noen blir de så tunge å bære at de mister håpet og forsøker å ta sitt eget liv, og alt for mange har gjort det. Ingen blir født med den skammen. Den læres.
For min del kom mange av ordene fra kristne sammenhenger. Andre møter dem andre steder. Men konsekvensen kan være den samme: at et menneske begynner å tro at det selv er problemet.
Gjennom årene har jeg møtt mange unge som har stilt spørsmålet jeg en gang stilte meg selv: «Er det plass til meg?» Ingen barn eller unge skal måtte stille det spørsmålet.
Dette handler ikke bare om LHBT+-personer, men om hvilket samfunn vi ønsker å være. Vi kommer aldri til å bli enige om alt, slik skal et demokrati være. Men én ting kan vi aldri være uenige om: at alle har den samme ukrenkelige verdien.
Derfor reagerer jeg sterkt når liv omtales som «kjønnsideologi» eller «kjønnsforvirring» – det gjør mennesker til ideologiske trusler. Ord er aldri bare ord; ord former holdninger, holdninger former handlinger, og handlinger former liv.
Så hva skal jeg be om unnskyldning for? At jeg sier ifra når ord og holdninger skaper utenforskap, nekter å kalle ekskludering omsorg, eller tror alle fortjener plass i fellesskapet? At jeg nekter å tie når mennesker mister verdighet?
Nei. Glem det!
Jeg kommer aldri til å be om unnskyldning for at jeg lever eller for den jeg er. Jeg kommer aldri til å slutte å kjempe mot utenforskap – enten det rammer skeive, mennesker med funksjonsnedsettelser, annen tro eller andre som får høre at de ikke passer inn.
For det er ikke mennesket som står utenfor som skal gjøre seg mindre for å få plass i fellesskapet. Det er fellesskapet som må være stort nok for oss alle. Ingen skal måtte skjule hvem de er, tie om hvem de er eller forandre seg for å bli møtt med verdighet.
Det ansvaret hviler på oss alle – politikere, tros- og livssynssamfunn, skole, medier, familier og hver enkelt av oss. Vi må bygge et samfunn der barn og unge ikke vokser opp med spørsmålet «Er det plass til meg?», men med visshet om at svaret er ja.
For et samfunn måles ikke bare på hvordan vi behandler dem som passer inn, men på hvordan vi møter dem som ikke gjør det. Og kanskje er det nettopp der vi finner det viktigste svaret på hva slags samfunn vi ønsker å være:
Et samfunn der ingen trenger å be om unnskyldning for at de lever.
