Dette innlegget ble først publisert i VG. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

Det er straks juni, Pride-måneden. Og FBI og Department of Homeland Security advarer mot muligheten for terroraksjoner:

«Utenlandske terroristorganisasjoner og deres støttespillere kan forsøke å utnytte store folkeansamlinger i forbindelse med den kommende Pride-måneden i juni 2024.»

De peker på at meldinger fra organisasjonen IS spredd på engelsk i februar i 2023 inkluderte retorikk mot LHBT+-arrangementer. Og at tre IS-sympatisører ble arrestert for å ha forsøkt å angripe Pride-paraden i Wien i fjor.

Her hjemme kjenner vi jo godt til dette. Det islamistisk motiverte terrorangrepet i Oslo i 2022 rystet de aller fleste av oss – og demonstrerte til fulle voldspotensialet i dehumaniserende retorikk mot LHBT+-folk og deres organisasjoner.

Religiøse fordommer mot LHBT+-folk er ikke noe nytt. Mange kristne grupperinger her hjemme har beveget seg i riktig retning de senere årene. Og en rekke religiøse grupper er tydelige allierte i kampen for LHBT+-rettigheter.

Men homofobi er fortsatt et høyst reelt fenomen, både blant mange konservative kristne, og blant altfor mange muslimer.

Vold mot LHBT+-folk er heller ikke noe nytt. Tvert imot. En velbegrunnet frykt for vold sitter i ryggraden på LHBT+-folk verden rundt.

I Norge er det verst for transpersoner. 30 prosent rapporterer om fysisk og seksuelle overfall de siste fem årene, og 40 prosent rapporterer om trakassering på arbeidsplassen, ifølge Levekårsundersøkelsen fra 2021.

Det er heller ikke slik at utviklingen med nødvendighet går i riktig retning. Retorikken før og under de siste årenes Pride har vært preget av en økende aggresjon og giftighet. Endeløse varianter av «de får jo lov å elske hvem de vil, kan det være nødvendig å mase så mye da?»

• Det er greit at folk er homofile, men må de synes så godt?
• Det er greit at folk er homofile, men kan de ikke bare gjøre det de gjør bak lukkede dører hjemme, og ikke plage oss andre med denne dekadansen sin?
• Jeg støtter transpersoners rett til å leve som de vil, men ikke den derre transideologien!
• Det er greit at folk er homofile, men hva med barna?
• Jeg er ikke homofob, men ...

Vi har også sett en annen, og mer aggressiv retorikk. Grove anklager rettes mot LHBT+-folk generelt, og deres organisasjoner spesielt.

Påstandene har flommet om at Pride og Foreningen FRI egentlig arbeider for å få barn og unge til å tvile på sin kjønnsidentitet.

Om at undervisning om legnings- og kjønnsmangfold rettet mot lærere og barnehageansatte, egentlig er propaganda rettet mot barn.

Og om at Pride er en måned-lang kontinuerlig, dekadent eksess, som barn vil ta skade av å se et glimt av.

Alt som skjer i forbindelse med Pride, fremstilles som seksuell propaganda. Selv et barnearrangement med Fantorangen, primært rettet mot barn med LHBT-foreldre, ble utlagt som et ondsinnet forsøk på å forkvakle barn gjennom «Pride-ideologien».

Enda grovere er anklagene om at FRI arbeider for å fjerne den seksuelle lavalderen og at Pride egentlig er ledd i en pågående grooming av småbarn. 

Påstander om at minoriteter eller meningsmotstandere bedriver organiserte overgrep mot barn er en årtusenlang tradisjon. Fra anklagene om at jøder bruker blod fra kristne barn i sine ritualer, som har foranlediget mang en massakre, til Q-tilhengernes forestilling om satanisk barnemisbruk i regi av ledende medlemmer at Det demokratiske partiet. 

Denne veksten i konspiranoide anklager mot LHBT+-folk og deres organisasjoner er ikke noe særnorsk fenomen. 

Så vel reaksjonære religiøse som såkalt «transkritiske» miljøer her hjemme, henter inspirasjon og innhold fra pengesterke kristenfundamentalister, Vatikanet, Erdogan-regimet, og politiske ekstremister av ulike avskygninger. Og ikke minst fra Putin-regimet, som i stor grad skapte dreieboken for det nye, konspiranoide LHBT+-hatet.

De sprer alle anklager om en LHBT+-sammensvergelse som vil undergrave samfunnsordenen og forgripe seg på barn.

Og på ytre høyre ser vi verden rundt en tendens til at LHBT+-folk utgjør en stadig mer sentral rolle i fiendebildet deres.

Særlig absurd er det når kritikerne her hjemme holder mot FRI at de tar del i en åpen demokratisk prosess. De anklages for å være en «stat i staten», fordi de får gjennomslag for sine standpunkter gjennom normal politisk deltagelse i samfunnsdebatten.

Anklager om å forkvakle ungdommen eller utgjøre en stat i staten er farlige. Fordi anklagene undergraver en rasjonell politisk debatt, og fordi det er en belastning å bli utsatt for dem. Men først og fremst fordi vi vet at slike anklager fort kan utløse vold.

Kritisk gransking av alle ideer og oppfatninger er et gode, men slik kritikk må være saklig og velbegrunnet. Grove, ufunderte anklager er alltid et problem. Når de rettes mot representanter for en utsatt minoritet er det ekstra alvorlig.

Religiøse aktører skyver tidvis religionsfriheten foran seg, for å forsvare sine homofobe og transfobe holdninger, og sin «rett» til å diskriminere.

Men din religionsfrihet er ikke en rett til å diskriminere eller dehumanisere andre.

Din rett til å tro på og praktisere din religion, stopper der denne utøvelsen innskrenker andres grunnleggende rettigheter.

Les også: Dette betyr regnbueflaggene

Mange, kanskje særlig av oss som var unge på 80- og 90-tallet, sitter fortsatt fast i en forestilling om at historien uvegerlig marsjerer i riktig retning, og at alle fremskritt kun er et spørsmål om tid.

Ytre høyres fremmarsj, Trumps presidenttid og Russlands angrep på Ukraina bør ha vekket de fleste fra denne tornerosesøvnen.

Likevel sitter det fortsatt langt inne for mange virkelig å ta inn over seg at fremkjempede rettigheter er truet

Men det er realiteten. LHBT+-folks rettigheter er truet. Og for mange av dem, ikke minst transfolk, er disse rettighetene ikke engang vunnet i første omgang.

Rettighetskamper er ikke glamorøse. Det er ikke en fest man kan bli med på en gang i året. Det er traust politisk arbeid, ofte i motbakke. Og det fordrer at man tar trusselen fra autoritære og reaksjonære krefter på alvor.

Men det må til hvis man vil skape en verden der alle kan elske den de vil, og der alle er frie til å leve som den de er.

Å tro at dette vil komme av seg selv, bare man lar tiden gå, er ikke lenger en gangbar strategi.