’’ Tid for forsoning

HVER KVELD LÅSER David seg inn i Kulturkirken Jakob. Han setter seg ved orgelet og synger, drikker og snakker med gjenferdet til sin store kjærlighet Jonatan. Eller kanskje er det ikke et gjenferd, men snarere minnene som hjemsøker ham i fylla og avkler fortidas forhold? I grove trekk er dette rammene for handlingen i teaterstykket «David og Jonatan» der Knut Anders Sørum og Andreas Koschinski Kvisgaard spiller hovedrollene.

Paret har også vært med å utvikle innholdet, selv om de understreker at alle ordene er skrevet av Carl Morten Amundsen. Manuset har Amundsen skrevet med dem i tankene. Vel å merke som skuespillere, og ikke privatpersoner.

«David og Jonatan» er også en slags oppfølger til Kvisgaards teaterstykke «Ingen er homo i andredivisjon» (2018) som ble satt opp på Det Norske Teatret og senere turnerte rundt i Norge.

– Mens det stykket handlet om homofili og fotball, så hadde vi nå lyst til å lage noe om homofili og kristendom, forteller Kvisgaard.

En universell historie

Sørum har i motsetning til kjæresten, erfaring med å være homofil i et kristent miljø. Han har vokst opp i et bedehusmiljø på Toten. I ungdomstida var han med i pinsebevegelsen, turnerte med kristenrock og sang gudsbudskapet på hele 250 konserter i året.

– Men teaterstykket «David og Jonatan» er fiksjon, understreker Sørum.

– Det har ikke noe med oss og vårt liv å gjøre, selv om det er mye jeg kjenner meg igjen i. Dette er en universell historie om kjærlighet.

«David og Jonatan» er inspirert av bibelhistorien om gjetergutten David (han som kuttet hodet av Goliat og senere ble konge av Israel) og hans forhold til kongssønnen Jonatan. Da kong Saul ville drepe tronutfordreren David, reddet Jonatan ham. Flere bibelvers omtaler deres kjærlighet til hverandre frem til Jonatan dør på slagmarken.

– Hovedkarakterene i stykket vårt identifiserer seg med de bibelske figurene. De er veldig religiøse. Det er en kjærlighetshistorie, men handler også om penger, status, selvmord, arv og religion, sier Kvisgaard.

– Og om homoterapi, understreker Sørum.

– Det er ganske mørkt. Det er ikke noe lystig stykke det her, sier han, og forsikrer at den poetiske teksten på nynorsk vil fortelle om hvordan det hele begynte, og hvordan det endte med en alkoholisert David og en død Jonatan.

Privat på scenen

Andreas Koschinski Kvisgaard spiller Jonatan, mens Ander Sørum har rollen som David.

– Hvordan er det å være et par, og spille mot hverandre i et stykke som dette?

– Jeg tror det er verst for den profesjonelle skuespilleren Andreas, sier Sørum.

– Ja, det er skummelt, medgir Kvisgaard.

– Jonatan er veldig langt unna meg, han er religiøs, og har vokst opp veldig religiøst. Jeg har ikke noe kjennskap til det der annet enn at jeg har gjort min research, og har skjønt en del etter å ha vært sammen med Knut Anders i sju år. Selv om jeg jo er profesjonell, så jeg merker jeg at jeg får med meg et privat element, det at vi er sammen, inn i arbeidsrommet.

For Sørum er det annerledes. Hans profesjon er musiker, og rollen han vanligvis spiller på scenen er «den joviale Prøysen-tolkeren Knut Anders Sørum».. Han synes det skal bli befriende å få spille en annen karakter.

– Jeg slipper å ha ansvaret for hva karakteren David gjør etter at vi er gått av scenen. Det er deilig å slippe å dra det private inn på scenen. Innimellom kan det jo være ekstremt privat å være sanger, selv om ikke publikum vet det. Og selv om jeg gjenkjenner mye, så handler ikke dette om meg.

Selvpåført homoterapi

Begge sitter i menighetsrådet i Paulus og Sofienberg menighet. Kvisgaard er nylig valgt inn til tross for at han har vært svært kritisk til Den norske kirke gjennom hele oppveksten. Motivasjonen hans er dels denne menighetens åpenhet, og dels skyldes det samboerens tanker om religion.

– Det handler om tro. I tro kan du ikke vinne. Det er hverken noen konkurranse, eller kappløp. Det synes jeg er fint med Kirken. Man blir ikke målt på hvor mye tro man har. I hvert fall er ikke det avgjørende, sier Sørum som har vært personlig kristen gjennom hele oppveksten og ungdommen.

– Er du fortsatt det?

– Jeg vet ikke. Men det er også litt av magien med å tro. Det er ikke vitenskap, ikke kunnskap. Tro er det samme som ikke å vite.

Artisten trodde lenge ikke han hadde hatt noen erfaring med homoterapi.

– Det var inntil jeg leste definisjonen. Det viser seg at det har jeg i aller høyeste grad hatt. Når du ber til Gud hver kveld om å våkne annerledes, så har du absolutt bedrevet selvpåført homoterapi. Hvem som påvirket det, kan man diskutere. Men det er ingen tvil om at jeg har gjort drastiske og kraftige grep for å forandre legning. Sånn sett er det homoterapi.

Edruelig om det vonde

Å spille inn i et stykke om homoterapi, synes Sørum er interessant, både kunstnerisk og personlig.

– Kunst byr på noe annet enn fakta og tørre kronikker. Et scenekunstverk som dette er spennende. Jeg føler at jeg har troverdighet i det vi holder på med fordi jeg har førstehåndskunnskap i hvordan dette fungerer.

– Det har du virkelig, sukker samboeren.

Men ingen av dem mener at førstehåndskunnskap er nødvendig, verken for dette stykket, eller andre roller.

– Jeg var morder i det forrige stykket jeg gjorde. Du kan ikke ha førstehåndskunnskap da. Men at det gir en ekstra dybde nå, det tror jeg. Det er jo fint å ha en ekspert på settet, sier Sørum.

Hans erfaringer har også ført til at stykket ikke går aggressivt til verks i kritikken av Kirken. Målet er å snakke edruelig om det vonde, med innestemme.

– Debatten har vært betent. Nå er det tid for forsoning, samtale og tilgivelse. Loven mot homoterapi er på plass og det krever aksept for at vi er forskjellige, mener Sørum.

– Vi står ikke på scenen som homoaktivister. Dette er en teaterforestilling, som enhver annen forestilling med et budskap, som alle andre historier. Det er mange meninger om hva teater skal være, men det bør være opplysende, speile samfunnet, og det gjør dette stykket, sier Kvisgaard.

Men selv om loven er på plass, så endrer den ikke på at konverteringsterapi er en del av manges historie.

– Antagonisten i stykket er religionen. For det er jo ikke noe gøy med kjærlighetshistorier om ikke noe skal gå gærent. Det må være drama, konflikt. Og så er det skammen, sier Kvisgaard.

For teaterfolk og kirkegjengere

Dette er for all del ikke en musikal, eller musikkteater. Men det er musikk i stykket, skrevet av Knut Anders Sørum og Knut Bjørnar Asphol. I likhet med Bibelens David, er stykkets David meget musikalsk.

– Han var en fantastisk musiker. Han skrev salmer som brukes i bryllup og begravelser i Norge 4000 år senere. Du kan si at han fortsatt er en relevant kunstner i dag. Så det var naturlig å gjøre vår David til musiker, om enn på en litt annen måte, sier Sørum.

I de første manusutkastene var David barpianist. Tanken var å fremføre verket på en pub. Men så endte historien om David og Jonatan opp i Kulturkirken Jakob i stedet, med hva det innebærer av muligheter for lyssetting og scenografi.

– Dette er en forestilling for både teaterfolk og kirkegjengere, på begge sider av debatten. Vi lager ikke dette for å angripe noen, eller for å gjøre en hard debatt hardere. Vi ønsker bare å fortelle en historie som er viktig og vond, sier Sørum som håper at folk skal bli rørt, og få noe å tenke på etter forestillingen.

– Ja, dette er konverteringsteater, hehe, sier Kvisgaard.