.

Jeg fyller snart 60 år og håper å oppleve at et tredje juridisk kjønn blir en realitet i løpet av min levetid. Jeg ble diagnostisert med prostatakreft for halvannet år siden og har gjennomgått to behandlinger. Jeg har ikke tid til å vente, livet er for verdifullt til å ikke si ja til hvem jeg er og vise meg selv og kunsten min.

Jeg er en ikke-binær kunstner og aktuell som deltaker i gruppeutstillingen «Hvem er hen?» i Arendal. Bildene mine er en måte å utforske og uttrykke meg selv på samtidig som kunsten min er en form for politisk aktivitet for å åpne øynene til publikum og politikere.

Jeg har bodd i Norge i fem år men debuterte som billedkunstner i Sverige under navnet Richard i 2004 med gruppeutstillingen «Vi tycker om män». Allerede da hadde jeg oppdaget min undertrykte kvinneside og bildene som ble vist var et første utforskende forsøk på integrering og transformasjon av kjønnsidentitet.

På den tiden opplevde jeg meg selv som en mann med en nyoppdaget kvinneside. Det var som om alt jeg assosierte med det å være kvinne hadde vært bortgjemt i kjelleren og nå plutselig var tilgjengelig for meg.

Så oppdaget jeg den virtuelle verdenen Second Life og ingenting ble egentlig det samme etter det. Etter to dager i Second Life skjønte jeg at jeg kunne være den jeg ville være og at jeg heller ville være kvinne.

I flere år levde jeg en stor del av livet sitt som kvinnelig avatar eller hermafroditt i den virtuelle verden. Det var helt fantastisk, som kvinne var jeg helt i live og fri til å være meg selv som et seksuelt vesen. Jeg ble oppdratt som mann, og den identiteten ble tynget av skam og skyld. Som om det var noe perverst og galt med meg. Nå var jeg endelig fri til å leve fullt ut som meg selv, i den virtuelle verden.

Men det skulle gå lang tid før jeg kom ut som Hild i den fysiske virkeligheten. På en måte hadde jeg det bra i den virtuelle verden. Det var trygt og jeg var anonym selv om jeg avslørte hvem jeg var til folk jeg stolte på.

Jeg var til og med gift i Second Life med en bifil kvinne fra Los Angeles og vi møttes i virkeligheten også da hun kom og besøkte meg i Sverige. Sex i Second Life kan være en intim og nær opplevelse men selvfølgelig må man ha fantasi og empati for at det skal fungere. Men jeg levde to liv, ett som meg selv i den virtuelle verden og ett som Richard i den fysiske virkeligheten.

Sommeren 2020 endret alt seg med to sterke opplevelser. Den ene var kreftdiagnosen og den andre var en sterk indre opplevelse av identitetsendring. Jeg følte så sterkt at Richard var død. Som om Richard var en overfrakk av mannlig identitet som andre hang på meg og at det nå var på tide å henge den frakken i skapet og være meg selv.

Merkelig nok er det lettere å si hva jeg ikke er enn hva jeg er. Jeg er definitivt ikke mann, men heller ikke kvinne. Jeg kan heller ikke si at jeg er en blanding av mann og kvinne. Jeg er meg og det er mange forskjellige dimensjoner og uttrykk for det, men fremfor alt opplever jeg meg selv som en form for helhetlig individ hvor alt kan eksistere og samhandle med hverandre uten at det må deles og kategoriseres. Dette er noe jeg utforsker i kunsten min, og mange av bildene mine er forsøk på å uttrykke dette helhetlige individet.

Futanarin er et tilbakevendende tema i mine bilder nylig. Futanari er det japanske ordet for hermafroditisme, som også brukes i bredere forstand for androgyni. Bortsett fra at jeg kjenner meg igjen i futanarin, synes jeg symbolet er spennende fordi det er ladet både som en moderne pornografisk sjanger og på samtidig bærer på en dyp spiritualitet.

I mange religioner oppstår en form for urvesen før delingen i mann og kvinne. I norrøn mytologi finnes hermafroditten Ymer men også i den kristne tro hvor Gud skapte Adam, den første mennesket før inndeling i kjønn. Hermafroditten eller den androgyne finnes også som et slags mål og ideal i for eksempel alkymi. Ved å ta hjem og integrere alle deler av oss selv, kan vi bli et helt og sant individ. Det Carl Jung kalte individuasjon.

Min første kontakt med et større publikum som kunstner var på Pride Arts kunstfestival Wunderkammer i Oslo høsten 2021 med om lag 10.000 besøkende. Mine bilder fikk en meget positiv mottakelse, noe som blant annet viste seg ved salg av flere verk. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor mye Pride Art har betydd og betyr for meg. Jeg er så takknemlig for muligheten til å vise meg selv og kunsten min i den sammenhengen og bli mottatt med åpne armer for den jeg er. Den er stor!

For et år siden kom jeg ut som en ikke-binær transperson på arbeidsplassen min gjennom en e-post til alle kolleger. Jeg er egentlig ikke så glad i etiketter, men ikke-binær er det minst dårlige beskrivelsen og de fleste vil ha svar på hva jeg er hvis jeg ikke er mann eller kvinne.

Jeg pleier å svare at jeg er meg og hvis folk fortsatt vil ha et merke, svarer jeg ikke-binær fordi jeg virkelig ikke vil inn på den maskulin/feminine-skalaen. Det er også grunnen til at jeg så sterkt støtter behovet for et tredje juridisk kjønn i Norge.

Vi er flere og flere som ikke passer inn i den rådende kjønnsnormen og flere land har allerede innført et tredje kjønn for oss. Jeg synes det er opplagt for et moderne land å gå den veien.

.