Koyote Millar

Millar lar seg lett inspirere av folk på kunst- og aktivismescener og i ulike jobbsettinger.

– Folk som er våkne, påkoblet og praktiserer det de predikerer og er generøse delere av kunnskap og erfaring, inspirerer meg alltid. Jeg blir også inspirert av mine klienter som terapeut og prosjekt-coach. Å få ta del i andres oppdagelser og læringsprosess gir alltid nye perspektiver og mye læring for meg også.

– Hvem var du selv for fem år siden?

– En person som var midt i flere store læringsprosesser og holdt på med et ganske intensivt og dyptgående arbeid for å oppdage mine egne strategier og mønstre i møte med verden. Jeg ryddet i gamle greier for å tørre å bli tydelig for meg selv og andre på nye måter.

– Og hvem er du nå?

– Den samme, men med litt flere rynker, litt mer trygghet på noen områder og større ydmykhet på andre. Fortsatt er jeg jevnlig forvirret og overveldet, og mer forsonet med at dette nettopp er en viktig del av alle verdifulle læringserfaringer. Jeg er en heldig raring med mange fantastiske folk i livet mitt.

Irrelevant mas

Kunstneren og gestaltterapeuten som bruker merkelappene queer/skeiv, trans og ikke binær om seg selv, føler seg stort sett hjemme i den skeive bevegelsen.

– Ikke alltid og med alle, men det tenker jeg også er helt naturlig i et mangfoldig fellesskap som skal romme mange ulike perspektiver, erfaringer og interesser. Og når jeg har savnet rom eller perspektiver, har jeg prøvd å bidra til dem selv.

Hen synes at kjønn, og særlig binære forestillinger om kjønn, ofte blir mast om i settinger hvor det er irrelevant.

– Og det er jo ikke kjønn i seg selv som er en trang bås. Problemet er at fortellingene om kjønn er for trange til å romme og beskrive virkeligheten, og at de er sauset sammen med undertrykkende strukturer og hierarkier som alle kjønn med fordel kunne samarbeide om å transformere.

Polarisert og absurd

Millar er lei av den evige forventningen om at hen skal «oversette» sin kjønnserfaring og sitt kjønnsuttrykk til en binær modell som ikke rommer hen, og helst også brette ut hens egne lidelser for å kunne få normal medmenneskelig respekt og enklere tilgang på viktig helsehjelp.

Hen opplever også den pågående transdebatten i media som alt for mye preget av såkalt debatt og alt for lite av rom for faktisk dialog.

– Den er polarisert, slitsom og til tider absurd. Vi lever i en verden med et hav av store og komplekse utfordringer å ta tak i. Likevel synes noen tydeligvis at det er god bruk av tid og krefter å mane til panikk over fiktive problemstillinger. Som at det står horder av skumle transfolk klare til å invadere toaletter og garderober for å plage andre. Eller at det å iverksette anbefalingene fra oppdatert nasjonal faglig retningslinje for helsetjenestetilbud til personer med kjønnsinkongruens, vil bidra til horder av folk som gjennomfører behandling de deretter angrer på.

– Hva synes du er den farligste myten om trans/ikke-binære?

– At vi ikke finnes, eller er et problem og en slags mystisk trussel. Og hvis vår eksistens ikke trekkes i tvil, så er myten om at det bare finnes én «riktig» måte å være trans på, også farlig.