Musikk

MÍO har base i Oslo og består av seks musikere fra hele landet. Bandet ble startet
av vokalist Dionisia Fjelldalen og bassist Marianne Friisberg Larssen i 2019. Deres første utgivelse, EPen «MÍO» kom i 2020, Debutalbumet «Ingen tid å miste» kom i juni i år.
MÍO har base i Oslo og består av seks musikere fra hele landet. Bandet ble startet av vokalist Dionisia Fjelldalen og bassist Marianne Friisberg Larssen i 2019. Deres første utgivelse, EPen «MÍO» kom i 2020, Debutalbumet «Ingen tid å miste» kom i juni i år.

’’ EN GJENG SOM BARE ER OSS SELV

Folkrockbandet MÍO har en forbilledlig fri og skeiv sjel. – Vi er en gjeng med freaks som er glade i hverandre og liker å spille musikk. 12. januar slipper de en egen versjon av den kjente nordiske drikkevisen «Det er meg det samme hvor jeg havner når jeg dør».

Publisert

VOKALIST DIONISIA Fjelldalen i folkrockbandet MÍO ler over bordet på kafeen i Oslo og snur seg mot to av de andre i bandet som har stilt opp for å bli intervjuet. De nikker samstemt når Blikk spør; «stemmer det at dere er Norges skeiveste band?»

– Haha, nei, men fire av oss er skeive, så det er jo majoriteten. Vi skal ikke ta patent på den tittelen altså, selv om vi nok er en god kandidat.

Dette er MÍO

Vokal: Dionisia Fjelldalen (27). Hardingfele, fele, mandolin og kor: Maja Hveding Styffe (24). Gitar: Jakob Nome (26). Bass og kor: Marianne Friisberg Larssen (26). Keys, trekkspill, nøkkelharpe, munnspill med mere: Henrik Hagen Johnsen (24). Trommer og perk: Eilif Hallingstad Finnseth (26).

Debutalbum: «Ingen tid å miste» (2023), utgitt på Lilith Records. Har tidligere spilt blant annet på Pride-festivaler, Telemarksfestivalen, Midgardsblot og Malstrømfestivalen.

Aktuell: Etter at folkrock-bandet MÍO slapp sitt debutalbum “Ingen tid å miste” sommeren 2023, har de gjort seg bemerket i både inn- og utland for sitt særegne sound og sine forrykende live-opptredener. Den 12. januar slipper de en egen versjon av den kjente nordiske drikkevisen “Det er meg det samme hvor jeg havner når jeg dør”, i en ny punk-forpakning du aldri har hørt maken til tidligere. 

Hun forteller at de to som ikke er skeive, og som heller ikke er tilstede under intervjuet, er gode allierte. For eksempel jobber trommis Eilif Hallingstad Finnseth aktivt for skeives rettigheter i FRI og i Åpen folkekirke. 

– Jeg håper at vi kan være et skeivt forbilde. At vi kan bidra til at folk kan være fornøyde med hvem de er. Jeg føler at vi er et godt, fargerikt eksempel på en gjeng med folk som bare er oss selv. Det høres kanskje litt barne-tv ut, men det er viktig! Og det hadde vært så mye enklere om alle tenkte sånn, sier Dionisia.

Spiller folk’n’roll

Blikk har startet intervjuet med Dionisia, Maja, Marianne og litt etterpå kommer også Henrik. Når han setter seg ned, forteller de at de har kjønnet trekkspilleren i bandet med pronomenet «han». 

Dionisia: For det er «han» fortsatt?

Henrik: Ja, men jeg har snust litt på ikke-binær i det siste, uten at jeg har sagt det til noen. Det har bare ikke vært en passende anledning til å si det. Men jeg har følt meg mindre og mindre og hjemme i det å være mann. 

Marianne: Det går jo an å være flere ting. 

Dionisia: Ingen begrenser deg i dette selskapet. 

Maja: Jeg er lesbisk og skeiv.

Marianne: Jeg sier bare skeiv om meg selv. Jeg føler at det rommer mer enn bare legning. 

Bandet MÍO håper at de kan være et forbilde som bidrar til at folk kan være fornøyde med hvem de er.
Bandet MÍO håper at de kan være et forbilde som bidrar til at folk kan være fornøyde med hvem de er.

Dionisia: Det tror jeg vi alle kan kjenne oss igjen i. Og det skeive sier også noe om musikken vår. 

Sekstetten som debuterte i juni med albumet «Ingen tid å miste», har kommet opp med sin helt egen skeive betegnelse for hva de spiller: folk’n’roll. Det er en blanding av god gammeldans, Blitz-rock’n roll, radikal visesang, hardrock og folkemusikk. Men helst vil de jo ikke settes i bås. Verken som musikere eller mennesker. 

De rare i klassen 

Bandet begynte som en duo. Dionisia og Marianne møttes på Steinerskolens videregående skole i Oslo. Navnet er ikke som man kanskje skulle tro, verken inspirerte av Astrid Lindgrens «Mio, min Mio», eller filmen fra 1987. Det er rett og slett en forkortelse av sammensetningen av fornavnene deres. 

Dionisia: Vi faller litt mellom stoler. I sommer spilte vi både for folkemusikkpublikummet på Telemarksfestivalen, og på metalfestivalen Midgardsblot. Det understreker litt hvordan vi er. Vi har funnet sammen i en felles interesse for musikk, skeiv kultur og annerledeshet. 

Marianne: Vi var de rare i klassen, så vi fant hverandre ganske fort. 

Etter videregående ble de musikkvitenskapstudenter. Vinteren 2020 dro de på studietur til Ole Bull Akademiet, folkemusikklinja på Voss, og der ble Maja og Dionisia kjent.

Maja: Jeg har spilt klassisk fiolin siden jeg var tre år, men jeg har alltid vært interessert i folkemusikken. På studieturen ble jeg veldig inspirert til å spille folkemusikk, og nevnte for Dio at jeg hadde en hardingfele etter bestefar som var fiolinmaker. Hun spurte om jeg ville prøvespille for MÍO, og det gikk jo bra, for jeg er jo her nå. 

Alle har siste ord 

Henrik som er bandets nyeste medlem med kun halvannet års fartstid, kom med etter en ydmyk forespørsel om å få bidra. Senest på Midgardsblot fikk MÍO ros for å gi trekkspillmusikk et bedre rykte. 

Dionisia: Vi har en regel i bandet; vi skal ikke si nei til noe før vi har prøvd det. Det er en fin tommelfingerregel når du driver med noe kreativt. Du skal ikke ha begrensninger på hva som er mulig eller greit, i hvert fall ikke melodisk. 

Maja: Det er litt forskjellig hvordan vi jobber. Det kan være Dio kommer med en idé, eller så bare jammer vi ut en låt sammen. 

Dionisia: Vi har brukt en hel pandemi på å forme identiteten til MÍO. Det betyr at det er flere låter som er skrevet for lenge siden av Marianne og meg. Senere så har de fått utvikle seg i felleskapet. 

Marianne: Bass og vokal har vært komponeringsverktøy. Likevel bærer dette preg av at vi er en sammensveiset gjeng. Alle har sitt instrument og definerte roller. Det gjør at det funker så greit. Alle har siste ord på sine egne ting. 

Dionisia: Ingen krangler om plassen. Det er ikke noen kamp. Vi er en gjeng med freaks som er glade i hverandre og liker å spille musikk. Og så føler jeg at det ikke gjør noe om jeg tar litt styring. For jeg tror alle vet at det ikke er overkjøring, men at vi trenger at noen tar ledelsen i blant: 

Blikk: Dere andre er enige i det?

Henrik: Ja, ja, absolutt. 

Maja: Hundre prosent! Hun gir oss energi når vi spiller sammen. 

Henrik: Og noen må ta de avgjørelsene. Hvis ikke kommer man ingen vei. 

Marianne: Man kan jamme inn i det uendelige, men da blir det ingenting av det. Vi er veldig ambisiøse. Og da blir det veldig framgangsdrevet. Vi legger planer og vi følger dem. 

Som et samboerskap

Kvartetten snakker i munnen på hverandre. Understreker at MÍO virkelig er hjertebarnet deres. Et spillerom for å gjøre opprør, og selv kunne inngå i den skeive kulturen de har hatt som forbilder, uten å etterlikne andre som har tatt oppgjør med det homogene samfunnet de vil frigjøre seg fra.

Marianne: MÍO er en fri sjel. Vi er ikke bundet av sjangre, eller instrumenter. Vi er bundet sammen av de menneskene vi er, og kan bringe hva vi vil inn i bandet. 

Dionisia: Enig. Jeg har aldri vært så samkjørt sammen med så mange mennesker før. Og vi er jo seks stykker i alt.

– Vi har bare begynt med dobbelt så mange konserter i år som i fjor. Å lykkes med noe er ikke et konkret mål, men en vei. Det viktigste er at vi får spilt og laget musikk, sier MÍO-medlemmene.
– Vi har bare begynt med dobbelt så mange konserter i år som i fjor. Å lykkes med noe er ikke et konkret mål, men en vei. Det viktigste er at vi får spilt og laget musikk, sier MÍO-medlemmene.

Marianne: Det er ganske sykt egentlig å spille med så mange hvor alle har hver sin rolle, og de fyller den. Det er ikke en selvfølge. 

Henrik: Jeg tror mye av det handler om prioriteringer. Vi tar problemer før de oppstår. Vi har god dialog, og er flinke til å snakke sammen. Det er som å pleie et samboerskap. 

Marianne: Vi har gått fra å være en duo, til et band hvor vi skiftet ut halvparten av medlemmene, til å nå ha et felles foretak som band. Vi har skrevet kontrakt oss imellom. Vi er gode til å samarbeide, og vi er gode venner. Vi gjør mye sosialt sammen også som ikke handler om bandet. 

Blikk: Hvis noe skulle skje med bandet, hva skjer da med vennskapene?

Dionisia: Vi er så mye mer enn bare bandkolleger, og dette er mennesker jeg virkelig setter pris på å ha i livet mitt uavhengig av MÍO. Jeg føler at vi er så åpne at det hadde vært mulig å drøfte ting uten at noen tar det for personlig. For vi har allerede snakket om at tid endrer ting. Om noen plutselig får barn og ikke har tid til å turnere lenger, så er det ikke fordi de ikke er glad i oss lenger. Jeg tror alle er innforstått med det, og ikke blir uvenner. 

Kjærlighet som ikke funker 

Tekstene er det fortsatt hovedsakelig Dionisia og Marianne som skriver. Ingen av dem har tenkt særlig over hvilket personlig pronomen de skriver om. Mange av tekstene er en samtale mellom en jeg- og en du-karakter. 

Dionisia: Det er mest personlig uansett. 

Marianne: Vi skriver oftest om politiske tema. Men vi mangler kanskje litt på romantiske-, eller kjærlighetslåter. 

Dionisia: De vi har, handler mest om kjærlighet som ikke funker. Jeg har alltid vært fascinert av det melankolske. Jeg har hørt mye på mørk musikk med mørke tema. Dessuten synes jeg det er gøy at vi kan bruke gamle bilder fra sagn og folketro, som troll og huldra. Låta «Huldra» handler konkret om huldra, men ellers bruker vi disse bildene som metaforer.

Det sterkeste konsertøyeblikket de har hatt så langt, kom nettopp etter en slik metaforisk tekst. På Rød Ungdoms sommerleir spilte de «Sprekker i Solen» rett etter at leieren hadde bestemt seg for å bli der de var – til tross for at de hadde blitt utsatt for trusler. Låta handler om internettroll. 

Dionisia: Vi fikk føle mye mer på kroppen på det hatet på nettet enn vi har gjort tidligere. Den sangen har aldri betydd så mye for meg som den gjorde da. For den euforien som var blant publikum var sterk. Selv om låta er politisk nøytral, så er den jo likevel ikke det. 

Drittslenging og blikking

Det er ikke fritt for at bandmedlemmene selv også har opplevd ubehageligheter. For Dionisia skjedde det mest da hun var ung. Hun ble mobbet fordi moren er lesbisk. Iblant skjedde det også uten at hun skjønte det før etterpå. Ubehageligheter de har blitt utsatt for som band, kaller de ikke hat. De kaller det drittslenging.

Henrik: Det er sånt man får på nett. Ikke veldig alvorlige greier. Men ja, det er jo kjipt nok. 

Dionisia: Men Henrik, du har jo fått mange kommentarer for at du går i skjørt …

Henrik: Ja. Nordmenn er veldig gode på kroppsspråk, og på blikk. Spesielt gode på dårlige blikk. Jeg tror ikke det finnes noen andre mennesker i hele verden som er så flinke til å se ned på deg, uten å si noen ting. 

Maja: Men folk sier jo ting også …

Marianne: Du har jo han som gikk bak oss i Tønsberg, pekte på deg og sa: «Det der er fetisjen min. Nettingstrømper og skjegg. Du må passe deg.» 

Henrik: Det er ikke veldig mye bedre i Oslo, egentlig. Selv om vi liker å tro det fordi det er en mye større by. Det er bare flere som ikke sier noe fordi de kanskje har skjønt at det er dumt å si. Så legger jeg som sagt merke til blikkene. Det er krevende å kle seg i noe annet enn jeans og t-skjorte.

Dionisia: Det skal ikke så mye til å skille seg ut i Norge. Om det er på Tjøme eller her. 

Henrik: Her kan kommentarene også være så positive at det nesten blir seksualiserte.

Marianne: Det pakkes inn. Og det er ikke så bra det heller. 

Dionisia: Det er mange ting vi spiller på, men jeg vil si at sex ikke er blant disse.

Powered by Labrador CMS