– Patetisk kritikk fra HivNorge

«I et brev til Aschehoug forlag og i et likelydende innlegg på Blikk Nett 09.10 med tittelen "Aschehoug forsømmer sitt profesjonelle ansvar" retter flere representanter for establishmentet innen det hivforebyggende arbeidet i Norge kritikk mot historiefremstillingen i min bok», skriver forfatteren av boka «Døden ved min side», under pseudomymet John Galt. «Kritikken er av mange grunner patetisk og vitner om desperasjon over å miste eiendomsforholdet til den del av hivhistorien undertegnerne selv er en del av. Først om kilder. Det påstås at fremstillingen i min bok mangler kildegrunnlag. Det er ikke riktig. Teksten er utstyrt med fotnoter som viser til kilder. Kilder er flere steder også angitt i selve teksten. Det er ikke gjort i full utstrekning, men der hvor det har vært nødvendig å henvise til utdypende informasjon, til artikler, sitater, forskningsrapporter, websteder, intervjuer med mer. Jeg har brukt ulike skriftlige kilder, bl.a. Norges Forskningsråds rapport fra 1995, stortingsmeldinger, avisoppslag samt artikkelstoff i helsefaglig relevante publikasjoner. Undertegnerne har imidlertid misforstått konteksten fullstendig når de leser min bok som om dens ambisjon er å skrive det hivforebyggende arbeidets historie i Norge. Det bør gå tydelig frem at fremstillingens formål er et helt annet - nemlig å peke på sammenhenger som kan forklare hvorfor det hivforebyggende arbeidet i Norge har mistet gjennomslagskraft, noe som er klart nok bevist ved det faktum at Norge er blant de vesteuropeiske land som har hatt størst forholdsmessig vekst i smittetallene de siste år. Min konklusjon er at fokuset i det hivforebyggende arbeidet har vært feilinnstilt – et synspunkt jeg argumenterer for gjennom hele boka med mange ulike innfallsvinkler, og der fokuset bare forbigående ligger på HivNorge. Under arbeidet med boka brukte jeg først og fremst krefter på å etablere kontakt med andre hivpositive, herunder personer med fartstid i hivforebyggende arbeid både i og rundt Helseutvalget og HivNorge fra tiden både før og etter at Pluss og LMA ble slått sammen. Alle disse har lest gjennom manus på forhånd, enten hele manus eller de deler de har gitt bidrag til. De fleste opprettet jeg kontakt med via internett, men også gjennom hivpositive jeg er blitt kjent med på Aksept. Jeg har alt i alt vært i dialog med ti personer som i større eller mindre grad har gitt innspill av betydning. Bak disse igjen står flere som jeg hatt kontakt med på et mer allmennmenneskelig plan, men som har delt tanker og erfaringer med meg som har vært formende på min forståelse. Navn på personkilder kan av lett forklarlige grunner ikke oppgis. På forslag fra meg selv ble professor Stig Frøland bedt av Aschehoug forlag om å lese gjennom hele manuskriptet før det gikk i trykken. Frøland svarte med en omfangsrik og grundig uttalelse, som i hovedsak var svært anerkjennende. Feil som ble påpekt, også av ikke-medisinsk art, ble rettet. Frøland har som kjent vært en sentral aktør i det hivforebyggende arbeidet gjennom hele epidemiens historie i Norge. Jeg har ikke hatt noe ønske om å intervjue et bredt utvalg av personer som kunne tilgodese aspekter ved historien som det for et profesjonelt establishment innen hivorganisasjonene og blant helsemyndighetene ville vært mer ønskelig å fremheve. Bokens formål er ikke dokumentarisk bredde, men å være en selvstendig ytring og refleksjon rundt viktige problemstillinger, hvor jeg også gir stemme til andre som lenge har vært engasjert i de problemstillinger jeg tar opp. Det virker derfor mildt sagt eiendommelig når undertegnerne kritiserer forlaget for at det ikke har klarert manuskriptet med myndigheter og hivorganisasjoner før det gikk i trykken. Dét ville virkelig vært problematisk for ytringsfriheten! Det er direkte oppsiktsvekkende at man i det hele tatt kan få seg til å antyde noe slikt. Det avslører et kontrollbehov av nærmest stalinistisk kaliber. Innlegget illustrerer i så måte på flere nivåer det som er mange hivpositives frustrasjon og erfaring, men som den indre kjerne i det hivforebyggende arbeidet ikke synes å forstå – at avstanden fra hivpositives virkelighet til dem som forvalter hivarbeidet på myndighets- og organisasjonsnivå, kan være meget stor. Det illustrerer videre det problematiske i HivNorges organisasjonsstruktur, der organisasjonen BÅDE skal fungere som forlenget arm for helsemyndigheter og store sosialpolitiske organisasjoner OG samtidig være en brukerorganisasjon for hivpositive. Dette er en modell som inviterer til interessekonflikt mellom brukernivå og styringsnivå og som i enhver annen sammenheng ville gitt næring til mistanke om behov for overstyring og kontroll. Dessverre argumenterer brevskriverne på en måte som gjør at en slik mistanke ikke kan sies å være særlig far-fetched. Det er bemerkelsesverdig hvordan undertegnerne nærmest uttrykker seg i majestetisk pluralis når de omtaler hivorganisasjonene, seg selv og myndighetene i samme åndedrett. Min fremstilling har som nevnt hatt som siktemål å peke på bakenforliggende årsaker til at det hivforebyggende arbeidet i Norge ikke har virket. Dette handler ikke om enkeltpersoner, slik undertegnerne noe vel fornærmet på egne vegne synes å mene, men om helsepolitiske valg og prioriteringer som har slått feil. Hovedbudskapet mitt er at hivarbeidet i Norge har hatt preg av en passiv misjonærholdning fremfor å ta på alvor de psykososiale utfordringene rundt hiv. (Uttrykket passiv misjonærholdning er for øvrig lånt av et tidligere styremedlem i HivNorge). Jeg har pekt på utenlandske studier som viser at destruktiv sexatferd og depresjon henger sammen, og på behovet for å styrke innsats og kompetanse i forhold til dem som står i fare for å smitte andre. Mine egne og mange andre hivpositives erfaringer med det norske helsevesenet er god nok dokumentasjon på at det her mangler noe fundamentalt i den hivforebyggende strategien. Undertegnerne har meg bekjent aldri deltatt i noen offentlig debatt med hivpositive som har reist kritiske spørsmål både mot HivNorge og mot det hivforebyggende arbeidet i sin alminnelighet. De tilløp til! kritisk debatt som har vært i åpne fora på internett, har de i samme personer holdt seg borte fra i en slags opphøyd fjernhet fra dem det gjelder. Da kritikken på debattforumet på HivNorges hjemmesider ble for artikulert, svarte HivNorge med å nedlegge hele diskusjonsforumet! Hva skal man tenke om slikt? HivNorge og personer i og rundt organisasjonen har hatt all verdens muligheter til å delta i debatter der til dels meget kritiske spørsmål har vært stilt, bl.a. på gaysir.no og i flere hivgrupper på internett. Men verken HivNorge som sådan eller personene som har undertegnet brevet, har meg bekjent deltatt i noen åpen debatt. De har aldri som jeg har registrert, tatt til motmæle mot mengden av kritiske ytringer fra hivpositive, selv ikke når den har vært saklig og strukturert fremført. Idet det så foreligger en bok som artikulerer en kritikk mange hivpositive over lang tid har ytret og som man umulig kan være ukjent med, velger man å forlange budbæreren irettesatt! Da er det nærliggende å tenke at debatt ikke er ønsket - minst av alt med dem man er der for: de hivpositive. Det er mange flere enn meg som reagerer på dette – det er en lang og dyp frustrasjon blant mange hivpositive som her er målbåret! Noen korreksjoner: Jeg har aldri skrevet at HivNorge eller andre innen hivforebygging er eller har vært i lomma på Dagfinn Høybråten. Jeg har påpekt at hivdebatten ved et visst tidspunkt tok en moralistisk vending og at moralske pekefingre også var representert blant HivNorges medlemsorganisasjoner. Jeg har videre pekt på at det hivforebyggende arbeidet i Norge som helhet har vært preget av passiv misjonærholdning, for igjen å henvise til et tidligere styremedlem i HivNorge. Enten man er enig eller uenig i en slik påstand kan dette ikke leses som at jeg har koplet HivNorge til Dagfinn Høybråten. Flere, som for eksempel overlege Ingeborg Lystad Vik, argumenterte i et moraliserende spor uten at deres holdninger dermed var sammenfallende med Høybråtens. Når undertegnerne likevel velger å lese teksten slik, viser det en litt for stor tilbøyelighet til å ville la seg såre av kritikk!Jeg har heller ikke beskyldt HivNorge eller helsemyndigheter for å bagatellisere hiv. Den kritikken har jeg rettet andre steder. Jeg har reist kritikk mot naiviteten som gjorde at man ikke forutså at en ny smittebølge måtte komme. Jeg har reist kritikk mot myndighetenes manglende prioriteringer og på skandaløse advarsler mot afrikanere. Jeg har reist kritikk mot at fokuset en stund ble dreid bort fra den gruppen som bare mer og mer har vedblitt å være risikogruppe nummer én: Menn som har sex med menn. Jeg har reist kritikk mot dem som mente at moral var strategi for å forebygge hiv, og som hadde sine talspersoner også innen HivNorge. Jeg har reist kritikk mot at kampen mot hiv her hjemme i en kritisk fase før den nye smittebølgen satte inn syntes å være avblåst. Denne kritikken står jeg ved. Dagbladets anmelder skrev om min bok at den åpner for en stor samtale med allmenn relevans. Anmelderen har lest og forstått boka slik jeg ønsker at den skal leses og forstås. Men i stedet for å plukke opp tråden herfra, velger altså establishmentet innen det hivforebyggende arbeidet i Norge heller å være personlig krenket over kritikk, til tross for at ingen av deres navn er nevnt i min bok. Det er ikke bare bemerkelsesverdig, det er patetisk! For meg som hivpositiv er det til å gråte over at personer som har stilt seg fremst i kampen for min sak, ikke evner å se lenger. Jeg har skrevet min bok på grunnlag av egne og andres personlige erfaringer – samt på grunnlag av selvstendig refleksjon og observasjon. At jeg kan ha vurdert ting feil, utelukker jeg ikke. Jeg kan la meg korrigere, men da innenfor en ramme der flere enn jeg viser vilje til å bli korrigert. Men når førstereaksjonen på en bok som jeg i all ubeskjedenhet vil påstå er både viktig og god, er å være fornærmet, er en grunnleggende forutsetning for meningsfull samtale simpelthen ikke til stede. John Galt