Til minne om Kalle Mannes

11. desember 2008 sovnet Kalle (Karl Kristian) Mannes inn på Ullevål sykehus. Han ble 42 år. Vi er mange som vil savne Kalle. Gjennom 20 år gjorde Kalle en formidabel innsats som åpen hivpositiv. I perioder hadde han ledende verv i både Pluss, Pluss-LMA og Helseutvalget for homofile. Kalle var engasjert i informasjonsarbeid om hiv i alle disse årene, fra han var informasjonssekretær i Pluss på nittitallet til han helt til det siste var frivillig informant for HivNorge. Mange av oss har hørt ham både under appeller på homodagene og som gruppeleder og åpen hivpositiv i Helseutvalgets sikrere sex-seminarer opp gjennom årene. Allerede ved det første seminaret Helseutvalget holdt for hivpositive homser var Kalle en av lederne. Vi er også mange som husker hans humørfylte, ofte selvironiske kommentarer fra Virusgruppas scene på gamle Enka på nittitallet, under det viktige solidaritetsarbeidet for hivpositive og mennesker med aids. Kalle var alltid med, og han var overalt. Vi er mange som ble glade i Kalle. Hans spesielle forståelse for det mellommenneskelige, evnen til å sette seg inn i andres tanker og opplevelser, var en helt særegen kvalitet hos Kalle. Hans milde, åpne og stillferdige vesen gjorde mennesker trygge og lyttende. Og det var god grunn til å lytte. Kalle hadde alltid tanker om det som skjedde, eller ikke skjedde. Dersom det var nødvendig kunne Kalle gi klar beskjed, enten det var til politikere eller homobevegelsen. Han var engasjert i hiv både for å hindre at flere ble smittet, for at hivpositive skulle leve gode liv og for at samfunnets stigmatisering av mennesker med hivinfeksjon skulle fjernes. Derfor var informasjonsarbeidet så viktig for Kalle i alle disse årene. Da de nye medisinene kom i bruk i 1996, fortalte Kalle at han nesten så på det som litt skremmende. Han, som hadde innstilt seg på å vente på døden, måtte nå innstille seg på å leve, som han sa.Selv så vi ikke Kalle så mye de siste årene av hans liv. Men kort tid før hans død møtte noen av oss ham. Det var den samme Kalle, selv om han slet en del med kreftsykdommen han fortalte han hadde fått. Likevel var humøret, optimismen og den lette, selvironiske tonen den samme som tidligere. Han var forundret, sa han. Forundret over at han hadde fått leve så lenge med hiv. Forundret over at kroppen orket å bære enda en alvorlig sykdom. Til sist orket likevel ikke Kalles kropp mer. Vi er mange som aldri vil glemme deg, Kalle. Tusen takk for alt du ga av håp, kunnskap og glede i så mange år. Kim Friele og Tom Ovlien