Viktig vedtak

Mandag vedtok Oslo Bispedømmeråd at homofile i partnerskap skal kunne få jobb som prest i Oslo mot biskop Kvarmes vilje. – Vedtaket er en viktig bekreftelse på et menneskerettighetsspørsmål. Dette viser at Oslo Bispedømmeråd ikke bare gir et signal om at folk skal føle seg anerkjent, de understreker det, mener Nils Jøran Riedl, som lever i partnerskap og har søkt jobb som prest i Oslo Han har søkt stillingen som studentprest i Oslo og sammenligner motviljen mot homofile med motviljen kirka hadde mot kvinnelige prester. I 1961 ble Ingrid Bjerkås Norges første kvinnelige prest, etter først å ha blitt ordinert av den liberale biskopen i Hamar bispedømme, Kristian Schjelderup. Han var en av de få biskopene i Norge som godtok kvinnelige prester på den tiden. Bjerkås søkte flere stillinger før hun endelig fikk jobben som sogneprest på Senja i 1961. Dette ble første skrittet på veien til å modernisere synet på menneskeverdet i kirken. Nå har den norske kirke tilsatt mange kvinnelige prester. To bispedømmer har til og med kvinnelig biskop. Av historien kan man lese at først får kvinner fulle rettigheter så kommer de homofile etter. Motstanden mot kvinnelige prester ble svakere i årene fra 1970. Nå er den negative innstillingen nesten borte. Innsatsen fra de kvinnelige prestene har bidratt til at presterollen er blitt endret. Omsorg for enkeltmennesket er blitt et viktig tema for prestene, og mange innser at kirken nå må tilpasse seg det samfunnet vi har i Norge i dag. Noen må bane vei Ingrid Bjerkås var en pioner på sitt område. Hun våget å gå foran og vise vei. Nå er over 50 prosent av teologistudentene kvinner, og de fleste menighetene rundt om i Norge tar gjerne imot kvinnelige prester. Oslo Bispedømmeråd, med leder Sigrun Møgedal i spissen går altså mot sin egen biskop i spørsmålet om å akseptere homofile prester i partnerskap. – Hva er din reaksjon på vedtaket i Oslo Bispedømmeråd i går, Nils Jøran Riedl? – Jeg er fryktelig glad, og særlig fordi rådet viderefører den tidligere biskopen i Oslo, Gunnar Stålset sin linje. For lesbiske og homofile er dette et utrolig viktig signal, enten man jobber innenfor kirken eller ikke. Ridel hevder at spørsmålet om homofile prester i partnerskap ofte blir gjort til et teologisk spørsmål om ja eller nei til homofile. Nettopp derfor er bispedømmerådets vedtak av stor betydning. Tålpelige diskusjoner Siste ordet er på langt nær sagt om hvorvidt homofile skal kunne få arbeid over alt i kirka. Nå diskuterer Den norske kirkes lærenemnd «Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken». Resultatet av dette skal legges frem på kirkemøtet i slutten av året. Lærenemnda ble opprettet ved kongelig resolusjon 19. februar i 1988. Den er et selvstendig sakkyndig organ som etter anmodning gir uttalelse i saker som gjelder den evangelisk-lutherske lære. I nemnda sitter alle biskopene, representanter fra teologiske fakultet og sakkyndige og lekfolk valgt av Kirkemøtet. – Hva mener du om at kirka fremdeles utreder homofilispørsmålet? – Lærenemnden har holdt på i tre til fire år å diskutere dette. At de har brukt så lang tid viser at dette er et vanskelig spørsmål for kirka. Det som provoserer meg er at de ikke klarer å signalisere hvorfor homofili er så vanskelig. Det handler jo bare om å forstå menneskelige betingelser for et godt liv og det burde kirka være interessert i å legge til rette for. – Hva tror du nemnda kommer frem til? – Jeg håper at de til høsten endelig klarer å bestemme seg for at vi kan leve side om side med de ulike syn som eksisterer i kirken, akkurat slik som vi har gjort med hensyn til kvinnelige prester. Dernest ønsker jeg at de nå snart skal slutte med slike tåpelige diskusjoner, sier den homofile presten Nils Jøran Riedl til Blikk Nett