Søplete Sicilia

Hver søndag kan du følge Thomas Skaalviks reise i Europa med bobil og hund. Denne uken er han på et overraskende gangsterfritt men slitent og søplete Sicilia. Jeg kjører og kjører, lenger og lenger nedover i Italias støvel. Ikke ned i helen, men langt ut i tåspissen, for nå står mafialand og Sicilia for tur. Jeg blir litt forundret over at båten som skal ta meg over fra fastlandet og til Messina, av alle ting heter Vestfold, og lurer på hvordan i huleste den har forvirret seg ned hit. Sikkert noe pensjonerte saker av en ferge som har gjort sin tjeneste på de norske fjorder i hine hårde dager, og som nå får ruste i fred sammen med de andre holkene som puster og peser seg over stredet. Men vi kommer oss helskinnet over. Sicilia - Middelhavets største øy og mafians vugge, og med stedsnavn som Palermo, Corleone, og Capone. Det kan jo sette en støkk i noen og enhver, så det er nok best å skli diskret inn i det lokale miljøet og iføre seg mørke solbriller, svart lærjakke og anlegge en aldri så liten frekk bart. Det siste ikke helt vellykket der det gror frem noen grå stusser av hår. Noe glansvask hadde vel heller ikke nyttet nå på mine eldre dager, så bort med den. Jeg må nok må nok innrømme at jeg blir litt skuffet der jeg speider etter gangstere og blodige famileoppgjør langs motorveien som strekker seg sørover fra Messina til Catania. På en eller annen måte tror jeg nok det fantasifulle sinnet mitt har spilt meg et aldri så lite puss, for det er fint lite å se til det. Men greit, da får jeg heller nyte bougainvillaen som blomstrer noe helt ellevilt overalt, og kan minne om kinesisk, fluoriserende julepynt (det har jeg faktisk hjemme og er rasende for at jeg ikke tok dem med, nå som det stunder mot juletid), men disse er altså ekte. Og så denne mektige vulkanen Etna, som kneiser seg opp fra havet og over 3300 meter inn i skyene. (og som jeg kjenner så altfor godt fra Hjemmets kryssordoppgaver). Nei, vi får heller ta livet med ro. Og det gjør vi. Ruller pent av motorveien og inn på rasteplassen for å strekke litt på bena og nyte den vakre utsikten utover det blå Middelhavet. Og det er jeg ikke alene om, for det er mange som trenger seg en rast i ny og ned. Og ikke før har jeg stoppet, så dukker det opp en liten småsnuskete mann og nærmest spretter opp og ned på flekken, som en annen nisse, og peker iherdig på en liten utrangert Fiat som ser ut til å ha fått motorstopp. Antagelig trengs det litt litt rå muskelkraft fra en mann som meg for å få den i gang igjen. Man kommer da fra et møblert hjem, er sånn passe veloppdragen, og hjelper da så klart til i nødens stund. Så ut av bobilen, opp med ermene og frem med Popeye-musklene. Hector på damejakt Men ikke før har jeg satt inn de 220 Hk som til enhver tid ligger latent i muskelcellene mine, så hører jeg et rabalder av et kjerringhyl som velter ut av bobilen, og det med en halsende Hector etter seg. At hun går på trynet så det suser, kommer seg opp og av gårde, over et steingjerde, og inn en kaktusplantasje med Hector i en vill fart etter seg, kan jo få noen og enhver til å stoppe litt opp med å trille biler i gang. Og så denne gnomen av en mann da som tappert prøver å stoppe Hectors lille lek der han hopper opp og ned på den forskremte dama, gjør jo ikke underholdningsverdien akkurat noe særlig mindre. Men for de av dere som kjenner Hector, så vet dere utmerket godt at han ikke er så lett å fange inn når han først har fått ferten på litt action. Og når sant skal sies, så lar jeg ham få holde på der han jager den stakkars dama frem og tilbake og skal leke litt.. Om hun synes det er like mye lek, vet jeg ikke. Litt moro kan vi vel da for tusan unne ham. Men hva i all verden den dama på død og liv skulle inn i bobilen for, har jeg fundert lenge og vel på, og etter hvert kommet frem til den konklusjon at det neppe var Hector hun skulle hilse på. Vel, vel, vi får nå håpe at de fiskekrokene av noen kaktuspigger som sikkert sitter i celulittlåra hennes ennå, kan være et lite minne fra oss to, og en aldri så liten påminnelse om at du kødder ikke med silkeramp fra Oslo. Nåvel, kjerringer og andre nisser til side. Det er sommer, sol og strender vi vil ha. Jepp, jeg har studert massevis av sånne værkart du hadde i geografitimen på skolen og vet nøyaktig hvor de gule, oransje og røde temperatursonene befinner seg på denne årstiden. Problemet med disse kartene, er at de nødvendigvis ikke gir så godt inntrykk av hvordan det ser ut på disse solfylte strendene. Sommer, sol og søppel Vi rigger oss i hvert fall til på sydspissen av Sicilia i lutter glede over at solen skinner fra en knallblå himmel, og bølgene slår innover sandstrende så langt øye kan skue. Forresten sa jeg sandstrender? Det er nok en liten sannhet med modifikasjoner, for der skal det stå søppelstrender. Og ikke for å fornærme noen sicilianere, men maken til søppeldynge skal du, gud bedre meg, lete lenge etter. Men så galt er det da heller ikke, for det er rent utrolig hva man kan finne av oppblåsbare plastdukker, dildoer og andre leketøy. Lurer bare litt på hvordan alt har havnet på stranda, men det har sikkert sin forklaring. Men det vi mangler nå, er en sånn metalldetektor som piper og uler, så kan Hector og jeg suse frem og tilbake på stranda på evig skattejakt etter forvridde metalltråder, hermetikkbokser og rustne spikre. Det kan jo sikkert komme til nytte en dag. I hvert fall er det noen tyskere som ser ut til å ha gjort det til sin kjæreste hobby og har det fælt så koselig der de tusser frem og tilbake i adam og evas prakt og drakt. Ikke alt som er like delikat, men det er greit. Fluemassakren At all moroa på stranda også må være et eldorado for de lokale fluene, er sikkert og visst. For dem er det mange av. For så vidt greit med hun dama som skulle inn i bobilen, men jeg er ikke like begeistret over at noen trillioner av disse insektene har invadert bobilen og holder verdens største houseparty. Men ok, bare å sette på litt technomusikk det, finne frem fluesmekken som jeg kjøpte hos Nille på Tynset til kroner 19,90, og sette i gang med årets massakre. At det blir litt blodig og grisete, gir jeg blanke i, for her skal det myrdes, og ikke en jævla fluelort skal få overleve mine mer eller mindre morderiske lyster. Slaget står i et par timer, og gjett hvem som går seirende ut av kampen? Litt mange fluelik overralt og noen verdig begravelse blir det heller ikke. Og hvis det er noen som tør å stille opp mot meg i kretsmesterskapet i fluesmekking på Koppang til neste år, så tar jeg mer enn gjerne utfordringen. For dette kan jeg. At jeg koser meg en masse på denne turen, skulle det nå ikke være tvil om, men det kommer stunder da man havner litt på grinern og tuter i vei. Skal visstnok både være på moten og ikke så rent lite sunt for oss menn fra tid til annen det. Kvinner gjør det jo hele tiden, så dem er det ikke mye synd på. Grining i bobilen Og her sitter jeg da, mutters alene, og har kjøpt meg inn et kakestykke pent pakket inn i cellofan. Tenner et sånt lite vridd bursdagslys og setter det midt i kaka, lar det brenne en stund, og sender noen varme tanker til min lille datter Nora som fyller sitt første år. Skulle så gjerne vært sammen med henne, men tider skal komme og flere bursdagslys tennes. Jo da, jeg kan bli litt melankolsk i sånne stunder, men det gjør da litt godt også. Det hele blir ikke så mye bedre når jeg hiver meg over filosofens Bagganis bok «The Meaning of Life», for å hente litt inspirasjon. Side opp og side ned, og til min store forferdelse konkluderer han med at det ikke finnes noen annen mening med livet enn den du selv måtte gi. Og sant nok, Nora gir mening. Men nok om sipping og fluer. Om ikke alt er like vakkert syd på Sicilia, og jeg lengter etter vakrere steder, så gjør jeg akkurat det motsatte. I den tyske reiseguiden for bobiler peiler jeg meg ut byen Siculina, en falleferdig rønne av et sted som du neppe finner på kartet. Og om det skulle skulle komme et knøttlite jordskjelv her med utslag på 0,0001 på Richters skala, så tror jeg stedet ville vært en saga blott. Men man skal ikke skue en hund på hårene, i hvert fall ikke Hectors nå om dagen. Ingen tvil om at han skal innom en beauty salong for kondisjonerte hunder når vi kommer til Palermo. Men folk er vanvittig hyggelige, gjestfrie og imøtekommende. Og det teller ikke så rent lite når man er ute og reiser. I hvert fall er han vaktmannen, Leo, her på campingplassen det, der han koster og feier rundt bobilen og gir begrepet soper innhold og mening. At han gjør det på en måte som kan minne om en tranedans der han blunker, nikker, neier og gjør noen artige vrikk med stussen, er vel bare sjarmerende, om ikke spesielt opphissende. Mye mafiøst er det ikke, men dundrende god underholdning.