Meninger
Vi feirer frihet – men ikke alle ble fri
– Historien til de skeive fangene er ikke en fotnote. Den er en varsellampe, skriver Paal Christian Gjøen.
8. mai 1945 ble Norge fritt. Europa pustet ut. Krigen var over. Portene til konsentrasjonsleirene ble åpnet. Men ikke for alle.
De homofile fangene i rosa trekant ble ikke møtt med jubel eller hjemsendelse.
Mange av dem ble overført direkte til tyske fengsler. Ingen la ned blomster for dem. Ingen skrev dem inn i historiebøkene. Ingen ba om unnskyldning.
Og da krigsoppgjøret kom, ble de fortsatt sett på som forbrytere – ikke ofre.
Dette vet de færreste. Og det gjør vondt.
I disse dager, 80 år etter frigjøringen, hører vi igjen kritiske røster mot Pride. Mot retten til å elske. Mot retten til å være.
Regnbueflagg rives ned. Pride omtales som propaganda.
Retorikken blir hardere, og rettigheter vi har kjempet frem, blir forsøkt rullet tilbake.
Samtidig tar vi del i markeringer av friheten, mens vi glemmer – eller ignorerer – at den friheten ikke var for alle.
Vi må klare to ting samtidig: feire det vi har oppnådd, og samtidig være ærlige om det som fortsatt gjør vondt. Historien til de skeive fangene er ikke en fotnote. Den er en varsellampe.
Å bli glemt er å bli krenket på nytt.
Jeg kjenner det i kroppen når frihet feires som om den alltid har vært universell. Når det tas for gitt at alle ble fri.
For sannheten er at det finnes navn som aldri ble nevnt, historier som aldri ble fortalt, og skam som aldri ble vasket bort – selv etter at uniformene forsvant og freden kom.
La oss fremover bruke 8. mai også til å huske dem. Det starter med å minnes, ikke bare de som falt, men også de som ble stående, i skyggen, i taushet, i skam.
Vi sier aldri mer. La oss mene det.
