Leder
Et talerør for skeive
Hvor mye krenkelse skal transpersoner tåle i presseetikkens navn, spør Blikk-redaktøren i sin leder i Blikk 1/26.
I vedtektene til Blikk AS står det at: Selskapets formål er å utgi journalistikk av høy kvalitet til, om og for målgruppen lhbt+, samt være et talerør for målgruppen.
Men hva betyr det i praksis?
Hvordan gjør vi dette, og samtidig oppfyller alle krav i pressens etiske regelverk.
La det ikke være noen tvil: Blikk er – og skal være – kritiske, og legge til rette for en åpen debatt, blant skeive og mellom skeive og samfunnet for øvrig.
Men dette kan iblant oppleves som en umulig balansegang. Særlig når det er krefter som arbeider målrettet for å splitte det mangfoldige skeive fellesskapet. Også innad i det skeive miljøet.
Det er enkelt å vise til den amerikanske administrasjonens angrep på transpersoner. Eller britiske såkalte kvinneaktivister som bruker rettsvesenet til å innskrenke transpersoners rettigheter og livsrom.
Selvsagt finnes det forgreininger av dette her til lands også. Senest kommet til uttrykk gjennom motstanden mot Bufdirs foreslåtte veileder for kjønnsmangfold. På nest siste møtedag før jul foreslo KrF i Stortinget å skrote Bufdirs forslag.
Skrotingen har fått støtte av FrP, sannsynligvis Senterpartiet og kanskje Høyre.
Dette allerede før innholdet i veilederen er klart. Bufdir har bare sendt veilederen ut på høring, og går nå gjennom høringssvarene.
Utfallet av Stortingskvoteringen vil skje rundt påsketider.
Men det er i altså ikke bare i storsamfunnet transpersoners rettigheter utfordres. Det finnes både radikal-feministiske grupperinger og en egen skeiv organisasjon for folk som ikke vil assosieres med det skeive mangfoldet.
For Blikk, som siden aller første utgave i 1991, har fremmet transpersoners selvsagt tilhørighet innenfor LHBT+-paraplyen, kan dette by på noen presseetiske utfordringer.
Senest i møte med et tilsvar sendt til innlegget vi publiserte på nett i romjula. «– Et lokalt uttrykk for en global kampanje mot transpersoners rettigheter». Tilsvaret var av en karakter vi aldri ville ha publisert som rent meningsinnlegg.
Mot bedre presseetisk vitende valgte vi å be innsender stryke to passasjer i teksten før publisering. Dette etter at innsender hadde truet med PFU om vi ikke ville publisere, umiddelbart.
I veilederen til punkt 4.15 i Vær varsom-plakaten (VVP) står det: «Tilsvarsrett kan gi deg rett til få svare på kritikk og meningsangrep i etterkant av en publisering. Det betyr at du kan få forsvare deg i en ny publisering, på et senere tidspunkt, etter at angrepet er blitt publisert.»
Men der står det også: «Selv om du har krav på tilsvar, er det redaktøren som bestemmer hva som skal publiseres. Tilsvar som er for lange, som ikke holder seg til saken eller inneholder noe som kan bryte med god presseskikk, kan avvises av redaktøren.»
Det er også påpekt at man ikke kan legge til en såkalt redaksjonell hale, altså et samtidig motsvar. I tillegg skal det være høy takhøyde for å såre lesere. Men at «foremen skal være anstendig».
Etter Blikks syn bør det være slik at man, i anstendighetens navn, kan kreve av tilsvar at de forholder seg til en felles forståelse av virkeligheten, som et minstemål.
Det er for eksempel ingen som vil hevde at det er ulovlig å mene at jorden er flat. Men de færreste ville likevel publisere innhold der dette er et uttalt premiss for videre diskusjon.
Det samme må gjelde spørsmålet om transpersoner finnes. Og at antitrans-retorikk derav også – dessverre – er et fenomen.
Å hevde det motsatte kan vi ikke forstå annet enn at ville bryte med punkt 4.1 i VVP, altså: legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Noe som vel også må gjelde i tilsvar?
Hva som ellers oppfattes som antitrans er – og bør være – åpent for diskusjon.
Men det å hevde at transpersoner, som gruppe, er overgripere, burde det være enkelt å enes om at er de facto feil. Og et uttrykk for en antitrans-holdning.
Ingen ville vel vært i tvil om samme påstand ble framført mot homofile, melaninrike, eller jøder. Det ville vært rasisme, antisemittisme eller homofobi.
Sannsynligheten for at Blikks avgjørelse bryter med god presseskikk er til stede.
Sannsynligheten for at mange av Blikks lesere fortsatt, selv etter denne redigeringen, hadde opplevd seg såret, krenket og kanskje også sveket av et medie som skal tale deres sak er også overveiende til stede.
Om dette kommer til å meldes inn til PFU vites i skrivende stund ikke.
Men i tilfelle ønsker vi velkommen en prinsipiell debatt om hva et nisjemagasin som Blikk – som har å fremme skeives rettigheter som formål – i presseetikkens navn må publisere av antitrans-ytringer .
